Begrensningene fra Stortinget i utførelsen av et monument over Christian Fredrik har blitt omtalt som et faglig og demokratisk overgrep. Men det er en gedigen misforståelse, mener kunsthistoriker Paul Grødtvedt.
Det forundrer meg at André Gali, som er en orientert og intellektuelt oppegående person, kan skrive en så forvrengt og feilaktig fremstilling av striden omkring monumentet til Christian Fredrik. I Kunstforum 9/4 koker han det ned til at «To gretne, gamle gubber har fått viljen sin.» La det være klart med en gang, det er ikke Per-Kristian Foss og Lars Roar Langslet som har fått viljen sin, men Stortingets representantskap, med full ryggdekning i Stortinget, som har bestemt premissene for Christian Fredrik-monumentet.
Det er altså Stortinget som vil ha et monument, og Stortingets vilje i denne sak er basert på demokratiske beslutninger. Stortinget som oppdragsgiver har, via departementets utlysing, fra første stund fremhevet at det skal være en «personifikasjon» av Christian Fredrik, noe de kunstsakkyndige i komiteen valgte å se bort i fra, eller ikke skjønte betydningen av. For den som ikke vet hva personifikasjon betyr, så innebærer det at monumentet må inneha trekk knyttet til personen Christian Fredrik.
Dette aksepterte ikke de tre kunstsakkyndige i komiteen. De aksepterte ikke Stortingets vilje og ønske om et personifisert monument, i statueform, og trakk seg derfor fra samarbeidet i komiteen. Det er greit nok. De hadde tydeligvis ikke skjønt utlysningsteksten og dens begrensninger. Men ikke nok med det. De tre fremstiller det som et faglig og demokratisk overgrep. Det samme gjør nå André Gali. Men det er en gedigen misforståelse.
Når Stortinget vedtar et monument av Christian Fredrik, på gitte premisser, så er det en politisk avgjørelse. Hvis de tre kunstsakkyndige mener at utlysningsteksten burde vært mer åpen og inkludere alle varianter av kunstnere, så er det greit, men da burde de ikke ha påtatt seg jobben. Når de først sier ja, men etterpå velger å forlate komiteen i protest, vil det si at de ikke anerkjenner og respekterer Stortingets demokratiske vedtak, følgelig også vedtakets politisk legitimitet. I utgangspunktet sa de ja til å arbeide kunstfaglig i komiteen. Deres funksjon var å vurdere den kunstneriske gehalten i de innleverte utkastene, ikke å endre premissene for Stortingets vedtak. Det har de verken mandat til, eller den politiske kompetansen for. På det punkt tar både de tre kunstsakkyndige og André Gali fullstendig feil. De er politiske amatører.
Det er noe latterlig ved en slik protest, som skal prøve å tvinge Stortinget til å endre sin oppfatning av monumentets karakter og utforming, med en annen tolkning av utlysnings- teksten. Enhver med litt politisk gangsyn vet jo at en slik endring bare kan gjøres på politisk nivå i Stortinget. Det er slik vårt demokrati fungerer. For å avslutte med en liten vri på Warloe-sitatet: «At det skal bestemmes av forståsegpåere uten politisk kompetanse gir ubehagelige assosiasjoner til land vi ikke liker å sammenligne oss med.»