Den ekstreme naturen og et planlagt residency-program for kunstnere gjør at Svalbard kanskje er det smarteste stedet i Norge å starte kunsthall akkurat nå.
Den mest påtrengende følelsen på Svalbard er at dette er en sivilisasjon som kjemper for å overleve. Naturen føles direkte farlig når man går rundt i 19 minusgrader og sterk vind. Rundt Longyearbyen henger taubaner som ikke lenger er i bruk. I denne konteksten blir bygningene i byen, bestående av enkel arkitektur og mange brakker som gir meg assosiasjoner til frontier-byene, nesten som en sivilisasjon som består på trass.
Men det er ikke bare klimaet som truer samfunnet. På Svalbard har det vært et langvarig behov for omstilling. Bærebjelken i samfunnet har vært gruvedrift, og selv om verden har et stigende energibehov, er trolig ikke kullgruver fremtidens vekstnæring. For Store Norske har situasjonen blitt forverret de siste årene, da selskapet har investert store beløp i en ny gruve. Beslutningen om å starte en ny gruve ble gjort da kullprisen var rekordhøy, men som oljeprisen har også kullprisen blitt halvert. Store Norske trenger derfor en halv milliard for å fortsette driften, og har sagt opp 100 ansatte. For et lite sted som Longyearbyen med bare litt over 2 000 innbyggere er dette dramatisk.
Derfor har man lenge satset på å diversifisere næringslivet. I dag er den viktigste virksomheten på Svalbard forskning, knyttet til Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS), Norsk Polarinstitutt, EISCAT, og internasjonale forskningsstasjoner i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det forskes på miljøovervåking, klima, økosystemer, meteorologi, glaciologi, arkeologi og geologi. I tillegg har turismen tatt seg opp. Fra 1999 til 2013 økte antall gjestedøgn fra 43 000 til 107 000. Dette fikk jeg nærkontakt med på det fulle direkteflyet fra Oslo til Svalbard, der tre grupper konkurrerte om å drikke vin, snakke høyt, og løpe frem og tilbake i midtgangen. Det var nesten så jeg trodde jeg skulle til Gran Canaria. En av årsakene er selvsagt at de ikke har alkoholavgifter på Svalbard.
Det var nok heller glade action-turister jeg så. De vil se på naturen, kjøre snøskuter og hundeslede, gå på breer og gjøre andre ting friskuser liker å gjøre. Ifølge Svalbard museum har øygruppen tre turistsesonger. Det er sommeren, vinteren (da man kan kjøre snøskuter), og våren (når solen kommer tilbake). Et eksempel på turismens vekst er antall snøskutere. Det er over 3 000 skutere på Svalbard, men bare 2 000 innbyggere. Turistene besøker også Svalbard museum, som har over 40 000 besøkende.
Den ekstreme kunsthall
Den nye kunsthallen, som holder til i et karakteristisk rom på Svalbard Museum, er naturligvis en del av denne diversifiseringen. Da jeg hørte om Nordnorsk Kunstmuseums planer om en kunsthall på Svalbard, var jeg skeptisk. Jeg fikk assosiasjoner til mantraet om at hvis samfunnet bare satser på kultur, vil næringslivet gå bedre. Vi skal alle omstille fra produksjon av ting til produksjon av ideer.
Det er ugjendrivelig bevist at kultursatsing ikke automatisk fører til økonomisk vekst og flere arbeidsplasser. For å få til vekst er det en forutsetning at byen har en kulturinteressert befolkning, og jeg er ikke sikker på om mange kommer til å reise til Svalbard for å se kunst. Når jeg likevel tror at en kunsthall på Svalbard er en god idé, skyldes ikke det at jeg har stor tro på økonomisk vekst, men ekstremiteten og symbolikken i prosjektet, i tillegg til planen om et residency-program.
Jeg tror kunsthallen potensielt kan vekke interesse for Svalbard blant kunstnere. Det er mer spennende, eller eksotisk, for kjente internasjonale kunstnere å utstille her enn i en middels stor norsk by. Her er naturen ekstrem, klimaendringene vises raskt, man kan se hvordan naturen endrer seg, og man kan studere sivilisasjon i ekstremforhold. Svalbards omstillingsbehov for å bli mindre avhengig av gruvedrift minner også om den omstillingen hele Norge må gjennomgå for å bli mindre oljeavhengig. Mange spennende temaer med andre ord.
Og det er å lokke til seg nysgjerrige kunstnere som er direktør Knut Ljøgodts prosjekt. Åpningsutstillingen er ett eksempel, med Joan Jonas, som lenge har vært interessert i det arktiske. Museet får en glimrende anledning til å knytte kontakter, og sørge for at kunst med arktisk tilknytning blir mer synlig internasjonalt. Med ett grep er Nordnorsk Kunstmuseum nesten blitt en internasjonal aktør – i kraft tilstedeværelsen på ekstreme Svalbard. Dette vises også i det faktum at både britiske og svenske aviser var tilstede på åpningen. Hvis Nordnorsk Kunstmuseum lykkes, vil de utvilsomt klare å lage spennende samtidsutstillinger i Tromsø, og norsk kunstliv vil få et sterkt internasjonalt varemerke. At varemerket ikke befinner seg i Oslo, er også en god ting. I dette bildet blir et residency-program spennende fordi det vil kunne forsterke interessen for det arktiske.
Truende omgivelser
Kunsthallen er også et symbol på Norges tilstedeværelse på Svalbard. I en tid der den internasjonale oppmerksomheten på de arktiske områdene stiger, mye på grunn av troen på å finne mineraler samt forventningen om en åpen Nord-Øst-passasje, mener jeg det også er naturlig å tolke kunsthallen som et symbol på norsk overherredømme på Svalbard. Russerne rasler med sablene og har plantet det russiske flagget på Nordpolen. Da er kunsthallen god norsk soft-power. Denne tolkningen er synlig i at både dronning Sonja og kulturminister Torhild Widvey var tilstede på åpningen.
Dagen etter ble kunsthallen åpnet for lokalbefolkningen, og på åpningsarrangementet var det fullt. Man ville vært fornøyd med samme besøkstall på en galleriåpning i Oslo. Heri ligger kanskje det mest spennende med Kunsthall Svalbard: Symbolikken om at kunsten, og sivilisasjonen, også finnes i de mest truende omgivelser.