Den positive utviklingen i Bergens kunstliv er med på å øke maktspredningen i norsk kulturliv. Det er bra, for Norge trenger flere kulturelle sentrum.
I det den femte Momentum biennalen nærmer seg med stormskritt, er Bergen i gang med en diskusjon om å arrangere sin egen biennale. Før dette blir endelig bestemt skal det arrangeres et seminar (17 -20 september) rundt biennalene som fenomen og plattform for visning av kunst. Det er grunn til å tro at hvis Bergen bestemmer seg for å ha en biennale at den kan bli en reell konkurrent til Momentum.
Dette er selvsagt en utfordring for Momentum. Men det virkelig interessante er den utvikling vi har sett innenfor kunstscenen i Bergen de siste årene. Det har faktisk vært noe så sjeldent som en tydelig positiv utvikling i Bergens kulturliv og kulturpolitikk de senere årene. Det kan se ut som Bergen evner å få til en del spenstige prosjekter og vitale utstillinger som er uavhengig av hva som foregår i Oslo. Kanskje dette er noe av grunnen til at 90% av de som gikk ut fra Bergen Kunstakademi i år velger å bli i Bergen.
B-open og Kunstjournalen B-post har også viktige funksjoner her for å skape et diskursivt rom rundt det som skjer i byen. Også festivalen Pixel, en viktig arena for elektronisk kunst, finner sted her. Med andre ord yrer det av kunstnerisk aktivitet i Bergen og de har tydelig definisjonsmakt over sin egen scene uavhengig av hva som diskuteres og vises i Oslo.
Grunnene til dette er mange. De siste ti årene har Bergen Kunsthall bygget seg opp som et av landets ledende visningssted, noe som ble vektlagt da visningsstedet mottok den første Kunstkritikerprisen tidligere i år. Hver sommer markerer de seg med festspillutstillingen som kanskje er årets høydepunkt i utstillingsprogrammet. Her har viktige kunstnere som Børre Sæthre, Elmgren & Dragset, Book & Heden, Ole Jørgen Ness, Per Barclay og mange flere vist sterke arbeider de siste årene.
Andre gallerier og visningssteder har også kommet til i denne perioden og både utfordret samtidskunstbegrepet og skapt sine egne diskusjoner. Her kan nevnes Bit Teatergarasjen, Hordaland kunstnersenter, Visningstedet USF og Volt (tidligere By The Way). Det er tydelig at Bergen har et engasjert kunstmiljø og at kunstscenen er i en generell positiv utvikling. Med andre ord kan Bergen være i ferd med å ta noen kulturpolitiske grep som kan sette dem på kartet som en aktiv kunstby som Oslo, på sine egne premisser.
Denne utviklingen er i seg selv gledelig. Det er hyggelig å se at institusjonene i Bergen jevnt over ser ut til å være veldrevet. Kremeksempelet på dette kommer til syne hvis man sammenligner Kunsthøyskolen i Bergen med Kunsthøyskolen i Oslo, eller Museene i Bergen med Nasjonalmuseet for kunst. Man får altså en bekreftelse på at noen institusjoner i norsk kulturliv går godt. Inntrykket man lett får ved å studere de offentlige institusjoner i Oslo er at alt går i forskjellig tempo at skogen.
Men utviklingen er også gledelig fordi veksten i Bergen skaper et alternativ, eller supplement, til kulturlivet i Oslo. Et av stort problem i norsk kulturliv er at debattmiljøet er lite. Slik kan en liten klikk lett få uforholdsmessig stor definisjonsmakt. Dette skyldes delvis at riksavisene skriver mest om det som skjer i Oslo, slik at man får inntrykk av at kunsten er i Oslo. Et annet moment er at lokalavisene (Aftenposten regnes her som Oslo’s lokalavis) reflekterer lokalmiljøets diskusjon med seg selv. Derfor leses den primært av de som bor i lokalmiljøet.
Vi tror noe av grunnen til at det har blitt slik er at det i liten grad har vært sterke nok kulturelle miljøer utenfor Oslo som har kunnet utfordre byens dominans. Derfor har det heller ikke vært de helt store incentivene for riksmedia å dekke det som skjer utenfor hovedstaden. Bergens offensiv gir løfter om en såpass aktiv kunstscene i Bergen at den vil bli dekket. Samtidig har Bergen stor nok befolkning til å kunne bli et attraktivt sentrum som fungerer noe uavhengig av Oslo.
Hvis en ser dette i sammenheng med de muligheter en vellykket biennale har for å skape oppmerksomhet rundt Bergen, noe som trolig vil komme alle institusjonene i byen til gode, begynner det å bli spennende. Det er hevet over all tvil at en suksessfull biennale raskt kan utvikle seg til å bli en av Norges viktigste kunstinstitusjoner. Hvis den lykkes vil den være umulig å overse og kan tiltrekke seg dyktige folk fra utlandet.
Det gledelige resultat av dette er at det kan utvide det offentlige rom for kulturdebatt samt sørge for større maktspredning innenfor norsk kunstliv.