Kunstforum 2014-10-10T09:34:45Z http://www.kunstforum.as/feed/atom/ WordPress André Gali http://www.galiblog.com <![CDATA[Uklar kultursatsning]]> http://www.kunstforum.as/?p=18374 2014-10-10T09:34:45Z 2014-10-09T12:57:41Z Billedkunstfeltet har fått et løft, sier Kulturdepartementet, men den reelle satsningen på kunst er noe uklar.

a kulturbudsjettStore deler av det visuelle kunstfeltet trakk et lettelsens sukk da kulturminister Thorhild Widvey presenterte kulturbudsjettet 2015 i foajeen på Den Norske Opera og Ballett i Oslo igår: Det ble ingen brutale kutt i det foreliggende budsjettet. Tvert imot blir det 24 nye kunstnerstipender, ytterligere to millioner kroner til prøveordningen med kunstnerhonorarer som ble iverksatt tidligere i år, og tre millioner kroner til å støtte gallerier som jobber med å fremme norske kunstnere på kommersielle messer i utlandet. Sistnevnte beløp skal forvaltes av Office of Contemporary Art Norway (OCA).

I budsjettforslaget for 2015 er den totale tildelingen til visuell kunst på 477 millioner kroner, noe som er opp 16,5%. Totalt øker kulturbudsjettet med 2,6% til 12,5 milliarder.

I kulturbudsjettet snakkes det varmt om kulturelt mangfold, internasjonalisering og det å styrke kunstnernes økonomi. I lys av dette kunne man kanskje håpet på noe mer støtte, siden kunstfeltet lenge har hatt behov for en økning, noe diskusjonene rundt kunstnerhonorar som har gått i mediene i de siste ukene understreker. Og til tross for Regjeringens fokus på kunstnerøkonomien og anerkjennelsen av at den over tid har blitt nedprioritert, så er den reelle økningen til premissleverandørene lav.

– I sin kulturplattform sier regjeringen at de vil satse på utøverne, men for kunstfeltet er denne satsingen er foreløpig ikke reell. To millioner økning i kunstnerstipender dekker knapt den generelle prisveksten. Videreføringen av prøveordningen for utstillingsvederlag er positiv, men heller ikke her monner det skikkelig. Vi trenger handling bak ordene om å gi innholdsprodusentene et løft, sier Marianne Hurum, styreleder i UKS, i en pressemelding onsdag.

Under pressekonferansen i operaen understreket Widvey at «kulturen skal sprenge grenser», og trakk særlig frem talentutvikling som et verktøy for å oppnå dette. Med en pott på 30 millioner skal «en effektiv og liten organisasjon» under navnet Talent Norge dele ut penger til unge talenter og nyutdannede kunststudenter. De mest talentfulle, unge kunstnerne skal hjelpes frem, opp og ut.

Modellen er Olympiatoppen, og selv om Widvey siterte Picasso med at «alle er kunstnere som barn, det er verre å fortsette å være kunstnere som voksne», er det lett å tro at denne ordningen vil tilfalle musikk, dans og drama i større grad enn det visuelle kunstfeltet. Ikke minst når Ungdommens Kulturmønstring, som får en million mer over statsbudsjettet, nevnes i en bisetning.

I denne sammenhengen er det fristende å påpeke at vi allerede har institusjoner som arbeider med å bygge opp kunstnere og løfte dem ut i den internasjonale sfæren på høyt nivå. I den kommersielle delen av feltet har vi galleriene, i den ikke-kommersielle delen har vi OCA for billedkunstnerne og Norwegian Crafts for kunsthåndverkerne. Disse institusjonene jobber per i dag ikke med talentspeiding på ungdoms- og videregående skoler, eller satser på «morgendagens mestere», men det kunne de kanskje like godt ha gjort som at det opprettes en egen «liten, men effektiv organisasjon» til å gjøre denne jobben.

Satsningen på «morgendagens mestere» – en formulering som for øvrig er påfallende lik Statoils satsning på «morgendagens helter» – er en del av Kulturdepartementets arbeid for å sørge for at ambisjonene i kulturlivet er høye nok. Formuleringen kan lett tolkes som at Regjeringen mener ambisjonene per i dag ikke er høye nok, og at kvaliteten er for lav, og at kunstfeltet må inn på et tidligere tidspunkt for å kunne utvikle «toppidrettsutøverne».

Å styrke konkurransen mellom utøverne i kunstfeltet vil føre til bedre kunst, mener Widvey. Problemet er at kunst ikke helt kan måles på samme måte som idrettsresultater. Hvis vi likevel følger analogien og sier at deltagelse på Veneziabiennalen eller Documenta er som å delta i OL eller VM, er det besynderlig å se at Regjeringen kutter i budsjettene til Utenriksdepartementet. I følge en pressemelding fra Norwegian Crafts onsdag kan vi ane «tidenes kulturkutt» – et kutt på opp til 23,6 % eller ca. 20 millioner kroner. I pressemeldingen uttaler Trude G. Ugelstad, direktør i Norwegian Crafts, følgende:

– Etter liknende kutt fra den nye regjeringen i fjor, måtte kulturmidlene kuttes med hele 15%. Det vil si at utestasjonene, forvalterorganisasjonene og den enkelte kunstneren får langt dårligere vilkår enn under den rød-grønne regjeringen – uten at dette blir forklart i budsjett-teksten.

Det blir dermed et slags sprik i profesjonaliserings- og internasjonaliseringsidéen hos Kulturdepartementet og satsningen i Utenriksdepartementet. Ugelstad mener det ikke gir mening å kutte all den tid Regjeringen snakker om «et globalt marked for norsk kultur» og hvordan «Stargate og Jo Nesbø styrker Norges omdømme». Hun mener også at norsk kulturutveksling «åpner dører som er stengte i det tradisjonelle diplomatiet», som utstillingssamarbeid med Kina, for eksempel.

I kulturbudsjettet er den frie pressen blant de store taperne. Pressestøtten kuttes med 50 millioner i en vanskelig tid med mange omstillinger og lave annonseinntekter, noe som ifølge Regjeringen skal gjøre mediene mindre redaksjonelt avhengige av staten. Tanken er lett absurd og følger en logikk der mindre penger til avisene, som igjen fører til kutt i staben, på en eller annen måte skal føre til bedre kritisk og uavhengig journalistikk.

En positiv og sårt tiltrengt økning i budsjettet som står i en underlig kontrast til kuttet i pressestøtten, var til kritikerne. Regjeringen foreslår en økning på to millioner til arbeidsstipend for kritikere, noe som ut fra dagens størrelse på stipender tilsvarer åtte nye stipender. I et kunstfelt hvor kritikeren er den dårligst betalte etter kunstnerne selv, og hvor kritikken er et sørgelig skue, er dette et positivt steg i riktig retning.

I kulturbudsjettet heter det at «Regjeringens kulturpolitikk skal legge til rette for et rikt kulturliv preget av mangfold, frihet og integritet. Skal kunsten utfordre, berike og gi rom for ettertanke, må kunstneren stå fritt til å speile og kritisere det samfunnet hun er en del av. En stadig mer ensidig offentlig finansiering kan imidlertid svekke dette premisset, fordi kunsten i økende grad blir maktavhengig.»

Argumentet om at kunsten blir maktavhengig gjennom offentlig støtte minner om argumentet for å kutte pressestøtten – det gir liten mening å si at mindre penger skaper mer uavhengig og autonom kunst. Staten har ansvar for å sikre ytringsfriheten, og det vil være naturlig å anta at den ytringsfriheten settes under press hvis kunstnerne må ut på det åpne markedet for å hente inntekter. På samme måten som den frie pressen settes under press når den i større grad må belage seg på kommersielle inntekter i et marked som allerede er trangt.

Kulturdepartementet slår opp at billedkunstfeltet har fått et løft. På sett og vis er dette riktig, men det er likevel uklart hva Regjeringen mener er den egentlige satsningen. Kulturministeren løfter frem at kunstnere må få betalt for sitt arbeid, men bevilger mer midler til sin nye fikse idé om talentutvikling. I det hele tatt føles det som om retorikken i kulturbudsjettet ikke stemmer helt overens med de reelle bevilgningene.

]]>
0
Markus Degerman, Leif Magne Tangen og Knut Ljøgodt <![CDATA[REDD KURANT!]]> http://www.kunstforum.as/?p=18370 2014-10-08T10:18:06Z 2014-10-08T08:56:23Z La den unge kunstscenen i Tromsø blomstre, skriver Markus Degerman, Leif Magne Tangen og Knut Ljøgodt i et opprop for Kurant. 

Kurant i Tromsø

Kurant i Tromsø

Tromsø har en levende kunstscene, som blant annet inkluderer Kurant, et visningssted især for yngre kunstnere. Nå står vi i fare for å miste dette!

Når Tromsø i dag kan anse seg selv som et sentrum i norsk kunstliv, er det fordi byen er vertskap for flere sentrale institusjoner: Kunstakademiet i Tromsø, Tromsø Kunstforening og Nordnorsk Kunstmuseum. Tromsø Kunstforening er et anerkjent visningssted for samtidskunst på høyt nivå. Det samme gjelder Nordnorsk Kunstmuseum, som i tillegg har en egen samling som kontinuerlig bygges opp og dermed kjøper verker av kunstnere i landsdelen og ellers. Da Kunstakademiet ble etablert i 2007, fikk Tromsø ikke bare en viktig utdannelsesinstitusjon, men samtidig et levende og ungt kunstmiljø. I kjølvannet av dette etablerte en gruppe kunstnere visningsstedet Kurant. Dette utgjør et essensielt supplement til de mer institusjonelle visningsstedene. Her kan unge kunstnere, som ennå ikke er etablert, få utvikle og vise sine prosjekter – det være seg performance, film, maleri, fotografi, skulptur eller installasjon. Og her kan vi fra institusjonene og fra det kunstinteresserte publikum få et første møte med morgendagens kunstnere. I tillegg er Kurant blitt et møtested for både unge og etablerte kunstnere og kunstinteresserte i byen – og er således med på å skape et levende kunstmiljø.

Gjennom Kulturrådets viktige satsning på kunstnerdrevne visningssteder har Kurant de siste fire årene mottatt årlig støtte til drift og utstillingsprogram. Tromsø er også så heldige å huse et annet kunstnerdrevet visningssted, nemlig Small Projects, som utgjør et fint supplement til Kurant og de øvrige institusjonene. Ved årsskiftet opphører denne støtteordningen. Når Kulturrådet gjennom en slik støtteordning har satset på å bygge opp kunstnerdrevne visningsrom, ligger det i kortene at andre myndigheter må overta ansvaret og sørge for en permanent og holdbar drift i årene fremover. Den nærmeste til å overta dette ansvaret mener vi må være Tromsø kommune, eventuelt supplert av Troms fylkeskommune. I Tromsø kommunes egen kunstplan fra 2012 fastslå Kurants betydning: «Kurant er på kort tid blitt en viktig faktor for akademistudenter, nyutdannede kunstnere og kunstinteresserte i Tromsø.»

Tromsø har i en årrekke nytt godt av å være vertskap for sentrale kunstinstitusjoner, men kommunens egen satsning på det visuelle kunstfeltet har til nå vært begrenset. Nå er tiden kommet for handling! Vi som ledere av byens etablerte kunstinstitusjoner mener at om Tromsø skal være en kunstby også i årene fremover, må vi satse på unge krefter – morgendagens viktige kunstnere – og sørge for at de har en scene hvor de kan vise seg frem. Tromsø kommune må forplikte seg til å sørge for at Kurant kan leve videre og blomstre som visningssted for unge kunstnere. Det vil for kommunen være en god investering i både kunstens og byens fremtid.

Markus Degerman, instituttbestyrer, Kunstakademiet i Tromsø
Leif Magne Tangen, intendent, Tromsø Kunstforening
Knut Ljøgodt, direktør, Nordnorsk Kunstmuseum

]]>
1
Camilla Brochs-Haukedal <![CDATA[Lyd som musikk, musikk som kunst]]> http://www.kunstforum.as/?p=18337 2014-09-30T11:17:18Z 2014-09-30T11:17:18Z Den stedsspesifikke utstillingen Sense of Doubt i Entrées visningsrom kan med fordel sees i sammenheng med Marit Følstads øvrige virke de siste årene.

Marit Følstad, Sense of Doubt, installasjonsfoto. Foto: Vegard Kleven

Marit Følstad, Sense of Doubt, installasjonsfoto. Foto: Vegard Kleven

Omsluttende musikk i et åpent lukket rom
Utstillingens tittel er lånt fra David Bowies instrumentale låt Sense of Doubt fra Heroes-albumet fra 1977. Musikk er også det første som møter en i galleriet – en kraftfull og monoton tone, dyster og vakker. Musikken er resultat av et samarbeid mellom Følstad og artisten Svarte Greiner, og er en vesentlig del av utstillingen. I den grad utstillingen kan stykkes opp i enkeltkomponenter, fremstår musikken blant det mest vellykkede i totalinntrykket av Sense of Doubt.

Lyden er inntrengende og umiddelbart omsluttende idet man trer inn gjennom døren, også før en er inne i selve utstillingsarealet. Det andre som omslutter betrakter er kryssfiner, både selve treplatene og ikke minst lukten. Store, temporære vegger skjermer både for Entrées vinduer mot gaten og inngangsdøren, men i stedet for å skape et «nytt» utstillingsrom i lokalet, hvor utsyn og dagslys kan kontrolleres, oppleves veggene som midlertidige og utilstrekkelige. Det er svært lyst i rommet, noe som skaper en kontrast til de utstilte verkene, og som i stedet for å fremheve dem, oppleves som forstyrrende for stemningen.

Marit Følstad, Sense of Doubt. Foto: Vegard Kleven

Marit Følstad, Sense of Doubt. Foto: Vegard Kleven

Sense of Doubt
I tillegg til en lysinstallasjon, viser utstillingen to videoverk, hvor det første deler tittel med utstillingen som helhet: Sense of Doubt. Verket består av to skjermer med hver sin film, den ene noe skråstilt mot den andre. Den første skjermen er tilsynelatende svart, før en tett røykstråle stiger frem, som deretter blir sugd ut igjen og åpenbarer en kvinneskikkelse. Hun er ikledd svarte, pene og strenge klær, og hun har mørk, sotet kveldssminke med røde lepper og negler. Øynene stirrer, truende og helt uten å blunke. Den eneste bevegelsen er en liten håndheving av høyre hånd på et tidspunkt, og en lett vind i håret idet hun gang på gang skjules av røyksøylen. Skjerm to viser tilsynelatende den samme skikkelsen bakfra, hun går nesten i ett med den svarte bakgrunnen. Også her blir kvinnen skjult av røyken som regelmessig siger mot henne. Bildene blir hele tiden akkompagnert av den høye, intense og litt faretruende musikken.

Det kompromissløse blikket til kvinnen – som ikke en eneste gang avbrytes av et blunk, den dramatiske sminken og de mørke klærne finner god gjenklang i den inntrengende og monotone, for ikke å si dystre, musikken. Dette til tross, det er vanskelig å ikke få assosiasjoner til en typisk heksefigur fra tegnefilmer og jeg tenker ufrivillig på Magika fra Tryll. Sminken, håret, røyken og øynene – det hele oppleves overdrevet og noe malplassert i det lyse rommet.

Marit Følstad, MossGarden. Foto: Vegard Kleven

Marit Følstad, MossGarden. Foto: Vegard Kleven

MossGarden
MossGarden er tittelen på det andre videoverket i utstillingen og består, som Sense of Doubt, også av to filmer. Filmene vises rygg mot rygg, og kan dermed ikke sees samtidig. Når betrakter står foran Sense of Doubt, er stjerneskuddene eller fyrverkeriet på MossGarden synlig i venstre øyekrok. Gjentakende eksplosjoner av hvitt stjerneskudd farer over lerretet. På «baksiden» av verket er baksiden av et hode – tilsynelatende samme kvinne som var å se på Sense of Doubt. Bakhodet, med langt, mørkt hår, står helt i ro. Så eksploderer det i fyrverkeri eller stjerneskudd, som om det har trengt gjennom fra skjermen foran. Kvinnen kan leses som enten en stille, statisk og anonym betrakter, eller som utgangspunkt for eksplosjonene.

Samtidig som en står og betrakter kvinnens bakhode og fyrverkeriet i MossGarden, kan en se diagonalt bort på neonrørene i verket REVOLUTION: Bokstavene som danner ordet REVOLUTION er formet av lysrør i hvitt og blått. Lysene blinker og varierer i lysstyrke. Fra det sterkt opplyste ordet i de glade og muntre fargene, til den siste del av ordet står igjen, får jeg assosiasjoner til den første glødende iveren man ser i (en positiv og håpefull) revolusjonistisk begeistring, en begeistring som etter hvert avtar før den går over i en laber og desillusjonert oppslutning.

Verket krever at man blir stående en stund, og etter hvert trer nye ord frem fra det begynnende «revolusjon»: REVOLUTION, EVOLUTION, REVOLT og RUIN. På dette tidspunktet har den sterke, og høye, musikken begynt å gjøre seg svært gjeldende. Den er nesten helt oppslukende og gir en følelse av uro, noe som fører til at de blinkende og nølende ordene dannet fra REVOLUTION fremstår enda mer virkningsfulle og triste.

Marit Følstad, Revolution. Foto: Vegard Kleven

Marit Følstad, Revolution. Foto: Vegard Kleven

Reddende forhistorie
Marit Følstad arbeider med video, tid, lyd, lys, betrakter og ikke minst selve rommet i sine verk, hun omtaler seg selv som installasjonskunstner mer enn en videokunstner. I de senere årene har hun også arbeidet med det som synes å være et sammenhengende prosjekt, med utstillinger som Everything Merges With the Night (Oslo Kunstforening 2010) og No Strange Delight (Nordnorsk Kunstmuseum 2012). I tillegg til å skape et eget og nytt «rom i rommet» for utstillingene, har også disse foregående utstillingene hentet navn fra kjente sanger, av respektivt Brian Eno og Roxy Music. Årets Sense of Doubt henter tittelen fra David Bowies album Heroes fra 1977, Moss Garden er sangsporet etter. Denne henvisningen til populærkultur er virkningsfull, og samtidig ganske subtil: det er over 35 år siden det svært kjente og aktede albumet til David Bowie kom ut, og det er ingen selvfølge at de fleste tar referansen umiddelbart.

For dem som ikke tar referansen til Heroes, og heller ikke har sett andre, nyere utstillinger av Følstad, kan det være en god ide å lese det informative og gode essayet av Steinar Sekkingstad, Om Marit Følstads Sense of Doubt, som blant annet er å finne på Entrées nettsider. Her blir utstillingen som helhet både kontekstualisert i forholdt til de populærkulturelle referansene, og til Følstads utstillinger de senere årene. Dette gir Sense of Doubt mer dybde enn det man kanskje opplever i det umiddelbare møtet med spesielt videoverkene.

Høydepunktet i Sense of Doubt var uten tvil verket REVOLUTION, som sammen med den virkningsfulle (og meditative og forstyrrende) musikken boret seg gjennom kroppen. Utstillingen som helhet fremtrer på sitt beste dersom man ser den som en brikke, et kapittel, av Følstads større kunstneriske prosjekt, enn om en velger å se den løsrevet og alene.

]]>
0
Julie Lillelien Porter http://www.julielillelienporter.net <![CDATA[Eyes on Norway at This Year’s New York Art Book Fair]]> http://www.kunstforum.as/?p=18346 2014-10-09T17:40:30Z 2014-09-26T07:02:56Z Each year, a new country and its small-scale publishing is in focus at The New York Art Book Fair. This year it is Norway. 

From 'Album #2'

From ‘Album #2′

‘A handful of independent, small-scale Norwegian publishers and artistic projects have been selected to showcase an active demand for publishing at this year’s Art Book Fair in New York. There, they’ll come face to face with an international market at what is nevertheless a fair where the bar is set lower, providing the displaying artists and publishers with unique exposure on an international arena,’ says coordinator Randi Grov Berger.

The New Nork Art Book Fair (NYABF) will be held for the ninth time on September 26 – 28, at MoMA PS1, with NY-based indie bookshop Printed Matter, Inc. as primary organizer. This year, as last, one country has been particularly represented for its work in the world of small-scale publishing. Following Switzerland last year, this time it is Norway’s turn, with Randi Grov Berger coordinating the Norwegian project. Grov Berger says that what makes the Norwegian scene interesting are the numerous self-organized and artist-established publishing companies that have arisen in later years, with a dynamic and organized scene noted for its spirit of cooperation. She highlights that artists often work on a number of publishing projects at the same time, and that those chosen to contribute to NYABF are either artists who produce their own publications or publishers who work very closely with the artists they represent.

NYABF casts a wide net as far as showing artist books, fanzine ephemera, and artist activism are concerned. What might the reason that self-organized publishing having grown so popular these last few years?

‘A important point is that artist books, fanzines, journals, and magazines are distributed through other channels than the typical commercial ones. Dissemination of ideas happens a lot easier in a format that doesn’t require a gallery and that doesn’t cost a lot to produce. Printed Matter, Inc. has – since it started in 1973 – been an idealistic non-profit with open submission. Self-publishing is a democratic display format; it’s something nearly everyone has access to, and can easily distribute. It’s usually not commercial stuff, free to distribute and traded or sold for a nominal sum. The fact that fewer publications are made and fewer copies printed, makes a possible a richer spectrum of different publications, which have the freedom to be completely offbeat. It gives room for more voices – a more democratic spread.

‘In addition, several independent booksellers who also publish show up as part of more established institutions. That opens up more arenas to be present in, and strengthens the field, which is part of the reason we have all this attention now. The invitation to participate at NYABF is based on recognition of a strong and diverse scene with good artists, illustrators, editors, and book designers. It’s a result of idealistic publishing companies furthering the attention publications receive outside domestic borders. I hope that our participation in this year’s fair creates networking contacts for younger publishers, and inspires more of them to participate in fairs going forward, so that – in that way – they can make their projects stronger and hopefully keep making investments in future. At NYABF, they’ll meet around 300 booksellers and independent publishers from around 25 countries and around 25 000 visitors at one of New York’s very finest institutions: MoMA PS1.’

Album 

From 'Album #1'

From ‘Album #1′

Bokforum has chosen two new publications that will be launched at NYABF.

One of these is ALBUM, published by Primary Information and Teknisk Industri. ALBUM is a series of fanzines created in 2008 by Eline Mugaas and Elise Storsveen. The fanzines are whole page illustrations and ads taken from a plethora of sources found at jumble sales around Oslo. The contents reflect the pictures typical to Scandinavian households from 1960 to 1980: cookbooks, travel magazines, knitting books, glossy fashion magazines, and sex manuals. The chosen images are beautifully and meticulously laid out in analogue, using tape, scissors, and a ‘Xerox’ machine at the back of a gallery made available to them at night.

You use collage and appropriate material from various other printed media. How and why do you cooperate artistically on this technique?

ALBUM started as a joint project, leading off from out talks on pictures and our respective collections of books and magazines from jumbles and the like. We’ve known each other almost all our lives, so these talks go way back, and we wanted to do something as overflow project besides our individual artistic endeavours. Even though we use the simplest form of collage as our technique, combining two pictures from different sources, which, when put together, create a new story, we don’t really think of it as “collage”.

‘For us, it’s a way of looking at and making a point of what we see in a picture, beyond the obvious motif. One of the fundamental ideas behind ALBUM is working with visual material completely independently of words. To appropriate extant imagery is to borrow other people’s visual eye and ideas. We use the images largely uncropped, straight out of a book or glossy, and have to the formats and qualities those things have, since the pictures aren’t handled on computer, but assembled the “old fashioned way”, with scissors and glues, and then copied up (200 copies) on a “Xerox” machine.

‘Using an old fashioned technique holds no particular significance for us, but it is important for the process and the idea that it be as simple as possible. It should – first and foremost – be about looking at pictures. Every issue builds on a theme or idea. These themes are always based on the body of images we have. In other words, we register and discuss what types of pictures and motifs keep recurring, and give us the chance to work out a sort of narrative.

‘The book ALBUM is being published in cooperation with Primary Information and Teknisk Industri. It brings together the first ten issues of ALBUM, a collection encompassing the lonesome male, femininity, architecture, family, space, and nature.’

The Video Art Archive 

Jeremy Welsh, Slide Paintings, dias projection series. From the book Lives and Videotapes: The Inconsistent History of Norwegian Video Art (Feil Forlag)

Jeremy Welsh, Slide Paintings, dias projection series. From the book Lives and Videotapes: The Inconsistent History of Norwegian Video Art (Feil Forlag)

The other publication Bokforum would like to highlight is Lives and Videotapes: the Inconsistent History of Norwegian Video Art, which will also be launched at NYABF, this one by Feil Forlag [tr. Wrong Publishing Company]. Kjersti Solbakken, who runs Feil toghether with Andreas Johannesen Delsett, tells us a little about how the company works and the launch.

You have written that ‘our motivation derives from a longing to publish art. We want to publish art projects based on the projects’ own ideas. In each individual case, there are specific formats that are best suited.’ Tell us more about your collaboration with the Video Art Archive!

‘Feil Publishing experiments with different formats, sizes of printing, and launch platforms to provide a space for projects that do not fit into any normal arrangement, and precisely that is something key to the nature of video art. Video art is not well represented in Norwegian art collections, and little has been written about its history. The fact of the matter is that large segments of Norwegian video art are in danger of being worn out. That was the backdrop against which the Video Art Archive was founded. Feil is involved in this book project because it brings you close to a really interesting body of work, and because it grants a better understanding of Norwegian art history. The book is very true to source and show great respect for artists as a source of knowledge and experience.

‘The book Lives and Videotapes: the Inconsistent History of Norwegian Video Art is being published to shed light on how artists have used the medium of video, and how the medium has affected a general understanding of art in Norway. The words are Marit Paasche’s, a research supervisor at the Video Art Archive, and detail six in-depth interviews with the following artists: Marianne Heske, Terje Munthe, Kjell Bjørgeengen, Inghild Karlsen, Morten Børrresen and Jeremy Welsh. Mike Sperlinger, who was previously assistant direct at LUX, has written the foreword.

Lives and Videotapes: the Inconsistent History of Norwegian Video Art attempts to find out how, why and in what context many of the earliest pieces of video art in Norway came into being. How did the artists understand video as a medium? What references did they have? What artistic concept were they opposing? The artists illuminate various aspects of the early history of video art in Norway that we feel are prominent: their relation to other art forms, like sculpture, music, performance, theatre, conceptualism, the role of the art academies and institutions, as well as new media.’

The interview was also published in the printed edition of KUNSTforum 3–2014. For subscriptions, please click here

]]>
0
Mari Rustan <![CDATA[A personal mythology]]> http://www.kunstforum.as/?p=18325 2014-09-24T11:06:46Z 2014-09-24T07:59:56Z On September 19th the American photographer Joyce Tenneson held an artist talk at Fotografiska to talk about her solo exhibition that opened a day earlier. KUNSTforum got the opportunity to talk to her about the exhibition and the highly personal and intimate relationship she has to her art.

Joyce Tenneson, Dash and doves. ©Joyce Tenneson

Joyce Tenneson, Dash and doves. ©Joyce Tenneson

Your exhibition here at Fotografiska is called Light Warriors and is a retrospective. Can you tell us a bit about the exhibition and how it came to be?

I have worked closely with the curators, Anette Skuggedal and Ellen K Willas from the Norwegian based PUG, for 1,5 years to plan this exhibition. The idea was to present work from three of my favourite projects, alongside a new never-published project, and call the whole thing Light Warriors.

What kind of series are these?

The people I have portrayed in the show age from 7 years old to 97 years old, so there’s a huge life cycle that’s present in all of those rooms. My first series Transformations is from 1992, then Light Warriors from 2002 and Wise Women is from 2004. I wanted to present only that part of my work that had the energy of women who had made personal growth and speaking from their soul a part of their everyday life. Those who have already been to the show, have told me that it feels like a sanctuary there. That it feels very serene, intimate, they feel like they’ve gone into another kind of world. A timeless spiritual world, and what more could I ask for?

Yes, and I heard some music in the exhibition? Both that little room with the trees, and really, the whole exhibition, gives you a sensation of tranquility.

Thank you. I’m glad you’re saying that. The trees for me are very much like the people, and I photograph them as if they were people. I was attracted to the ones that were fragile and those that were strong, and some that were old and had lots of stories to tell in their forms and shapes. The Norwegian composer Erlend Sæverud made the music especially for this exhibition.

How did you become a photographer?

I thought perhaps I wanted to be a writer, I certainly would have loved being a filmmaker but I landed in photography and I started teaching right away and did my masters in fine art photography. I was lucky enough to be chosen to be an exchange student when I was in high school to go to France for a whole year, and I lived with eleven different families in all socio-economical groups. Back then France was exotic. What I learned is that I could survive. It was so fabulous for me to live in these diverse families that had different goals and different values. I had a chance to discover many ways to live a life and to choose what road I wanted to take. A road I wasn’t quite sure of then. The road of art.

Joyce Tenneson, Katie and skirt. ©Joyce Tenneson

Joyce Tenneson, Katie and skirt. ©Joyce Tenneson

You began your professional carrier as a fine art professor in Washington DC and moved to New York to become a practicing artist. How did you experience this change?

Moving to New York was a big change for me, being divorced and all of a sudden being a freelancer and living of my art in a completely new and vulnerable way. Washington DC is the capital of The US, but New York City feels like the capital – the art capital. But it was really a challenge to keep my private, and kind of spiritual world alive there. Actually, I did that through creating the work that is in the gallery downstairs, all of the work was created in NYC. I created a sanctuary in my studio where I photographed, and that’s where I had the greatest moments of connection, intimacy and revelation.

What are you searching for when you photograph?

I’m always searching for the same thing, for some kind of transcendence, and if I’m lucky I can capture it some days. It’s not something you can order to exist, you can’t say ‘Ok, today I’m going to photograph and create these magical images’, it doesn’t really work that way unfortunately, you just have to keep back at it. Just as the writer has to face that white page every day, and sometimes something emerges that is worth keeping, and a lot of the time it just get edited out.

What are your main influences?

The people I meet, my own personal experiences and my own journey influence me. I think one of the most important things is to be true to yourself as an artist, and trust your own personal vision. That’s why an original always will be an original, and someone copying my style or way of working, only ever will make a copy.

Joyce Tenneson, Melinda. ©Joyce Tenneson

Joyce Tenneson, Melinda. ©Joyce Tenneson

Can you describe your work process from idea to work?

I never sit down and plan a project, I don’t know what’s going to happen but I let it happen. One of the girls in Light Warriors for instance, she was my assistant, and for her birthday I said that I would make a portrait of her. I asked her if she had any secrets that not many people knew about, and she told me she loved helping damaged small birds. To the question of how she felt doing that, she replied that she felt like she was one with them. The bird wing on her chest is something I had lying around, I love collecting found objects, and I just made the black hooded piece with some fabric. The wing is just taped to her chest and the fabric pinned, so the whole picture is something in the moment. I always make my own props. Everything that you see in the show is something I made, whether it’s the painted backdrops, or it’s these transformations that happen right on set.

So the symbolism in your images is more about the personal mythology of the sitter, rather than an inherited cultural mythology?

That’s how it is with all these images. I talk to the person I’m photographing, and out of that the photograph is created. I learn so much this way. In Wise Women I interviewed and photographed over 300 women. I asked the famous black author Maya Angelou what is most important in life, and she looked at me and said ‘Joyce, there’s really only one thing. It’s the journey’. If you’re not on the journey, you’re not really living, that’s true right? Then you’re sitting in front of the TV and just being passive. 

How is it different to be a photographer today?

I feel so terribly sorry for the people today. I’m sorry for the young students. Everything is harder, with expensive educations and no jobs.

You’ve made several photo books. What is it with the book format?

Yes, 16 photo books in total. The process of making a project into a book allows you to finish it. There’s an end to the project, and I can begin fresh on a new project. I always want to work on something new, never repeating myself. I think that’s the way with all artists, we’re really not in control unless we’re repeating something we’ve already done, and who wants to repeat themselves? I don’t think many artists do, so you’re always confronting a blank page, and you’re being pushed from an internal imperative discover and record something that you’re seeing that excites you and that is new. It excites the viewer when that happens, believe me.

What’s your preferable way to experience your photographs, in a book or on the wall?

Oh, the wall! But I’d have to say that I like both ways. I love walking into the show [at Fotografiska] and actually seeing the darkness, the dark brown walls and then the way the lighting design emphasise the work. You walk in and then you’re confronted with these strong and compassionate women, you know, who are light warriors. 

The exhibition is on display until November 23th.

]]>
0
Redaksjonen <![CDATA[Kunst som ytringsrom]]> http://www.kunstforum.as/?p=18313 2014-09-26T08:17:44Z 2014-09-19T07:48:20Z I forbindelse med lansering av nytt nummer og feiring av femårsjubileum, publiserer vi lederen fra KUNSTforum 3 / 2014.

Ai Weiwei, Study of Perspective, Tiananmen Square, Beijing, China, 1995. Foto: Ai Weiwei

Ai Weiwei, Study of Perspective, Tiananmen Square, Beijing, China, 1995. Foto: Ai Weiwei

I foreliggende utgave av KUNSTforum, så vel som i forrige, har fokuset vært på forholdet mellom kunst og politikk og hvordan dette kommer til uttrykk på ulike måter hos kunstnere og i kunstfeltet. På den måten ønsker vi å illustrere det vi mener er et vesentlig aspekt ved kunsten: å skape nyanserte rom for meningsutveksling, ulike erfaringer av virkeligheten, og for ulike subjektposisjoner. Vi har tro på at kunsten i en pågående prosess kan bidra til å skape nettopp disse rommene, og slik slippe til andre stemmer enn de som til enhver tid dominerer i en kultur og et samfunn.

Med dette nummeret markerer vi fem år med publisering på papir. Vi ønsker at dette nummeret skal tydeliggjøre KUNSTforums formål, som er – og hele tiden har vært – å løfte frem og snakke om den kunsten som skapes i relasjon til samfunnet vi omgir oss med. Dette mener vi gjøres best ved å slippe til en rekke ulike stemmer og presentere forskjellige kunstneriske strategier. Derfor har vi fokusert på intervjuer der kunstnere og andre aktuelle aktører i feltet selv kommer til orde. Vi mener å kunne se tilbake på stor variasjon.

I store deler av medieoffentligheten i dag opplever vi kortslutninger som fremelsker konfliktsoner og lukker samtalerommet. En årsak kan være at de store mediene løper etter sosiale medier som Facebook og Twitter når de skal føre sin egen journalistikk, og at folkeopinionen hele tiden kun er et tastetrykk unna. Vi ser det spesielt i konflikten i Gaza, der Israel, jøder og bosettere smeltes sammen i én forestilling, mens Palestina, terror og islam smeltes sammen i en annen. Å manøvrere i dette medielandskapet kan være vanskelig, ikke minst når begge sider forsøker å manipulere mediene til sin fordel.

Kunsten kan virke ubetydelig i disse sammenhengene, men den har potensiale til å spille en vesentlig rolle som motstand mot disse kortslutningene. Kunstnere jobber i et annet tempo, de former virkeligheten på en annen måte, bruker andre strategier og kan formulere (visuelle) språk som kan ivareta de nyansene som overses, bevisst eller ubevisst, i den hurtige hverdagsinformasjonen der forholdet mellom det private og det offentlige oppsluker hverandre, og der den sterkestes rett råder.

Andreas Bennin, Nøytral sone, 2013.

Andreas Bennin, Nøytral sone, 2013.

At kunst har betydning utover seg selv, blir tydelig når man ser hvor mange kunstnere som i dag blir forfulgt av sine myndigheter verden over for sine opposisjonelle ytringer. I et intervju forteller Joakim Borda-Pedreira at Landsforeningen Kunstsentrene i Norge ønsker nå å etablere fribyer i Norge for forfulgte kunstnere, slik at de kan jobbe fritt.

I dette nummeret har vi også intervjuet flere kunstnere som peker mot oversette eller skjulte fenomener. Andreas Bennin vier i sitt flerårige prosjekt A Nation Restored oppmerksomheten mot Forsvarsbyggs «rehabilitering» av et skytefelt på Dovre, mens Susan Hiller gjennom hele sin karriere har en forkjærlighet for det irrasjonelle, det kvinnelige og «utenforskapet».

Også i kunsthistorien finnes det utallige kunstnere som har blitt oversett, både i sin samtid så vel som i senere tid. I sin samtid ble ikke Peder Balke anerkjent på lik linje som sine samtidige J. C. Dahl og Caspar David Friedrich. Nordnorsk Kunstmuseum har denne sommeren vist en stor utstilling viet Balke, som til høsten skal vises på National Gallery i London. Dermed ser Balke ut til å få sin oppreisning.

Vilde von Krogh, Sjakk Matt I, 2013. Foto: Boguslaw Mroczkowski

Vilde von Krogh, Sjakk Matt I, 2013. Foto: Boguslaw Mroczkowski

Utover dette byr vi på intervjuer med flere av kunst-Norges nytilsatte ledere, reportasje fra Leipzig, og ikke minst portrettet Vilde von Krogh. Ved siden av sin egen kunstneriske karriere, har von Krogh initiert ulike foretak og institusjoner som har hatt stor betydning, særlig for unge kunstnere, i å skape nettopp det rommet for meningsutveksling og kunstneriske ytringer som trengs for å slippe til andre stemmer enn de dominerende.

KUNSTforum 3 / 2014 slippes på Prosjektskolen i kveld. Les mer i egen artikkel.

]]>
0
Redaksjonen <![CDATA[KUNSTforum #3 2014]]> http://www.kunstforum.as/?p=18299 2014-09-18T20:35:22Z 2014-09-18T09:53:32Z Hovedsaker: Vilde von Krogh, Andreas Bennin, Susan Hiller, Fribyer, Plattform, Leipzig (reportasje), Peder Balke (reportasje).

hit for å abonnere!

KunstForum-3-2014 omslagRedaksjonen
Ansvarlige redaktør: André Gali
Redaktør: Monica Holmen
Medvirkende redaktør: Trine Otte Bak Nielsen
Redaksjonsråd: Are Blytt, Joakim Borda, Randi Grov Berger, Per Kristian Nygård, Marit Strømmen, Hanne Cecilie Gulstad, Magnus Bons, Helena Björk.

Øvrige medarbeidere
Tonje Gjevjon (tegneserie).
Korrektur: Tove Sørvåg, Wenche Emily Nessler. Oversettelse: David Almnes.
Forsidefoto: Vilde von Krogh (Foto: Martin Rustad Johansen).

 
 

Innhold

  • s. 5      Leder/ bidragsytere
  • s. 6      Profiler: Anthea Buys, Hooman Sharifi, Leif Magne Tangen, Lars Grambye, Johan Börjesson, Hjørdis Kurås
  • s. 12    Å skrive historien på nytt – Andreas Bennin forteller om sitt seneste prosjekt hvor han dokumenterer det han mener er en omskriving av historien
  • s. 16    Å kartlegge utenforstående – Susan Hiller retter fokus mot utenforstående og oversette delerav vår kultur
  • s. 20    Ytringens fristed – Kunstsentrene i Norge vil opprette fribyer for forfulgte billedkunstnere
  • s. 26   Forbildene: J.C. Dahl & Christian Krohg
  • s. 28    Portrett –Det er som tilrettelegger og vertskap for andres kunstnerskap, og som aktør på en aktiv samtidskunstscene, at Vilde von Krogh har vært mest synlig
  • s. 34   Fra fengsel til fristad -Etter å ha vært utgangspunkt for demonstrasjonene mot diktaturet DDR, er Leipzig blitt et kunstnerisk fristed
  • s. 38   Sent, men godt -Peder Balke står kan hende foran sitt internasjonale gjennombrudd, mens han i sin samtid ble oversett
  • s. 42     Workspace: Kenneth Alme
  • s. 44     Content: Mathijs Van Geest
  • s. 46     Context: Plattform
  • s. 48     Bokforum
  • s. 50     Kalender

Selected articles in English:

  • s. 54     Andreas Bennin
  • s. 55     Susan Hiller
  • s. 57     Vilde von Krogh
  • s. 59     Peder Balke
  • s. 61     Plattform
  • s. 62     Essay: Beyond Politicized Economy by Jussi Koitela
]]>
0
Jacquelyn Davis <![CDATA[The Best and the Brightest]]> http://www.kunstforum.as/?p=18282 2014-09-09T19:06:15Z 2014-09-09T11:45:58Z Simon Mullan has turned bomber jackets into quilts, challanging established concepts of gender and power.

Simon Mullan is the first artist to show at Gallery Belenius / Nordenhake in Stockholm. The new gallery is co-founded by Niklas Belenius and Erik Nordenhake and built upon Belenius’s previous gallery, Galleri Niklas Belenius, where Nordenhake previously worked with Belenius. They have now relocated and are partners; this solo exhibition with Mullan invites Scandinavia to embrace an emerging stint of international artists alongside the artists whom they represented at their previous space.

Simon Mullan: Alpha Shades / 240cm X 180cm / 2014

Simon Mullan: Alpha Shades / 240cm X 180cm / 2014

For those of us who have been watching Simon Mullan’s work progress, it is evident why this artist has been chosen to launch this gallery initiative. Mullan (originally from Vienna but now based in Berlin) is an artist who could be pigeonholed as an exhibitionist or crowd pleaser at first glance, but when investigating the rationale behind his shock-and-awe displays and sublime contortions of masculinity, one can discern that the artist’s gestures do not only wish to magnify that which is already magnified but to question power plays which loom, circulate and fuel his points of investigation. Mullan experiments with the explosive and charged; he attempts to fill that which is filled to its brim with a bit more.

Examples of Mullan’s works which embody this extreme aesthetic are Intermorior (2011) where he uses his body as rotating target on a ‘wheel of death’ for a calculating knife thrower’s carnivalesque practice, or The Burnout of Your Life (2010) where Mullan cruises the streets of Stockholm in a classic automobile emitting obtrusive exhaust and burnt rubber into the urban air. The artist appears to be not only a contemporary ‘dare devil’ but genuinely invested in discovering what makes ranging sub-cultures tick and thrive via his firsthand experiences and journeys to adopt these cultures’ attributes as his own, as they mutually warm up to him. Some of these sub-cultures: rockabilly, greaser (a.k.a. ‘raggare’ in Sweden), circus / carnie life, hip-hop & rap, the outsider, pariah or freak.

Simon Mullan: first cut / 200cm X180cm / 2013

Simon Mullan: first cut / 200cm X180cm / 2013

Background
The exhibition is titled “Alpha” which refers both to Mullan’s solo debut and one series of works incorporated into the show; this series is unique in that the materials and methods contrast yet simultaneously complement one another. The material used for the Alpha series are numerous collected bomber jackets consisting of shimmery, sensuous nylon; the clothing article (originally referred to as the MA-1 flight jacket) is historically tied to the American air force industry of the mid-twentieth century. The artist has stitched together fragments from these found jackets into a delicate quilt-like patchwork, large- and small-scale, even sacrificing his own cherished jacket to complete one of the works, as is noted in a supplementary text on the artist’s work. The artistic method used for Alpha contradicts and subverts the initial use of the jacket—an item once used as a device for conquering, destroying, colonizing and rescuing. The quilt is a seemingly harmless, domestic object and subtle indicator of soft power (soft ~ to attract, seduce or co-opt versus hard ~ force, coerce or bribe), feminized craft and the inherent necessity of the quotidian and communal, thereby confronting the validity and usefulness of hard power which is often aligned with manhood / masculinity as it both fiercely and desperately posits itself throughout history. Yet, the quilt is sewn together with meticulous skill parallel to a specialized fighter pilot or assassin, hinting at the sheer strength of savvy know-how regardless of gender.

Simon Mullan: Alphatürk / 89cm X 116cm / 2014

Simon Mullan: Alphatürk / 89cm X 116cm / 2014

The word ‘alpha’ also refers to the first letter of the Greek alphabet; when said, “AL-FAH” it is also part of the military phonetic alphabet, used by those who require clarity when communicating important information. Additionally, it is used to denote the most powerful leader of any pack or collective of entities, yet this exhibition is not interested in these leaders as straightforward objects to envision in their actuality. Every day, the media is guilty of highlighting and embracing only the ‘best’ and ‘brightest,’ leaving others of supposed lesser value—or the less competitive-minded—on the sidelines as passive spectator or fodder for negligence. Such ‘alpha’ leaders are not on direct display; the show instead consists of morphed, ghostlike remnants of these apparitions embodying the Alpha series; these high-ranking, aspiring phantoms once shed their protective, utilitarian skin which Mullan later discovered to concoct his creative offshoots. The exhibition is inherently residual and layered, much like the stories which once accompanied those who originally wore each jacket. When viewing the large-scale work Blue Velvet, one is reminded by both the name and fabric hues of a Lynchian motif—where the mundane is ritualized and excessive, the beautiful are damned, and the powerful: delusional, criminally minded.

Contexts in Society
And now: a paradigm shift away from these leaders as mythological representations and catalysts to how societies realistically incorporate them into their schematics. How do sects and groups differentiate themselves from one another—both today and in the past, as a response to unfolding current events? Has ample progress to communicate or recognize what needs to be seen and heard occurred, or is there little escape from this vicious cycle, where reward systems prove to be vacuous, where individuals jump pointless hurdles or ruthlessly wear any mask or uniform needed to reach an oftentimes misleading goal? There is an ongoing debate which questions the validity of expression and free speech—the argument: even though everyone has a voice, does everyone deserve to be heard? Mullan observes that the bomber jacket has been used as visual marker and code, dependent on its color and context, and though some sub-cultures clearly identify and relate best to that which can be seen, what can we extract from socio-political spheres which prove to be invisible (or silent) yet just as influential (or more) as those blatantly identifiable?

Simon Mullan: Blue alpha 01# 89cm X 116cm

Simon Mullan: Blue alpha 01# 89cm X 116cm

Writing from the perspective of an American who migrated to Sweden, it is fascinating to view artists such as Mullan exploring certain sub-cultures associated with my home country (e.g. greaser, Americana, rap) but via his own set of cultural and geographical coordinates. Generally speaking, most individuals associate extravagant displays of assertion and ‘machismo’ not with Sweden but with America. It may prove stimulating to see Mullan working within US borders in the future. Responding to sub-cultures—long distance (secondary, tertiary) versus face-to-face (primary)—are bound to have unusual results when placed side-by-side. What happens when one encounters the original ‘bling’ and not its copycat simulacrum?

This exhibition includes other works such as framed steel razorblades Bladerunners (2012), and there is no question that the black Hummer SUV positioned in front of the gallery’s entrance during the vernissage is a peripheral component and reminder of Mullan’s vehicular style and power-induced oeuvre which encompasses works like Mensch, Maschine, Umwelt (2008) and his performance Continuous Power (2011). IT ALL HAPPENED SO FAST once read a banner serving as prop for one of Mullan’s performances at Minibar Artist Space; with this season, it seems that Stockholm’s art scene may have more room to advance at a pace which pleases.

]]>
0
Redaksjonen <![CDATA[KUNSTforum slippfest og femårsjubileum]]> http://www.kunstforum.as/?p=18261 2014-09-19T07:50:39Z 2014-09-04T07:50:41Z 19. september feirer KUNSTforum fem år med lanseringen av KUNSTforum 3/2014. Det skjer i samarbeid med Prosjektskolen som har lokaler i Keysersgate 1 i Oslo.

KunstForum-3-2014 omslagKUNSTforum har dekket samtidskunst, kunsthistorie og institusjoner i fem år med fokus på å skape et rom for meningsytring og kunnskapsbasert debatt.

I nyeste nummer av KUNSTforum har vi intervjuet Vilde von Krogh om det å starte kunstsenter i Spania, det kunstnerdrevne visningsrommet No.9 og Prosjektskolen i Oslo. Von Krogh har vært en viktig veileder og mentor for unge kunstnere gjennom tyve år og har samtidig hatt et aktivt kunstnerisk virke.

Til vårt jubileum åpner hun og skolen dørene for en slippfest som vil by på konserter, kunst og bevertning. I god dugnadsånd vil inngangspengene gå til å støtte Brucstocfestivalen i Spania som er von Kroghs siste «baby».

Andre saker i bladet:

  • Andreas Bennin forteller om sitt seneste prosjekt hvor han dokumenterer det han mener er en omskriving av historien
  • Susan Hiller retter fokus mot utenforstående og oversette deler av vår kultur
  • Kunstsentrene i Norge vil opprette fribyer for forfulgte billedkunstnere
  • Etter å ha vært utgangspunkt for demonstrasjonene mot diktaturet DDR, er Leipzig blitt et kunstnerisk fristed
  • Peder Balke står kan hende foran sitt internasjonale gjennombrudd, mens han i sin samtid ble oversett
  • Intervjuer med Anthea Buys, Leif Magne Tangen, Hooman Sharifi, Johan Börjesson, Lars Grambye, Hjørdis Kurås, Magne Malmanger, Øystein Sjåstad, Randi Grov Berger m.m.

Det blir konsert med Bernard Briis og Street Fajita.

Sted: Keysergate 1 i Oslo.
Tid: 19 – 01.

Inngang: 100 kroner (inkludert siste utgave av KUNSTforum). Pengene går til å støtte Brucstocfestivalen i Spania.

Ta med kontanter.

]]>
0
Shana Beth Mason http://www.shanabethmason.com <![CDATA[Enter the “Hood”]]> http://www.kunstforum.as/?p=18253 2014-09-04T07:51:04Z 2014-09-01T12:02:29Z This is not food. This is unusable. This is absurd. And these statements aren’t Magritte-like declarations to be made once inside the Louis B. James Gallery for Stephen McClintock’s solo exhibition Hood Pass. These are truths that become self-evident…all things are created in equal strangeness.

Stephen McClintock: Food Series #3 (2014) 35mm C-Print 20" x 28" Courtesy of the artist and Louis B. James Gallery, New York

Stephen McClintock: Food Series #3 (2014)
35mm C-Print 20″ x 28″
Courtesy of the artist and Louis B. James Gallery, New York

As an emerging photographer and filmmaker, McClintock doesn’t yet command the kind of arresting, important imagery produced by photographers such as Philip Lorca DiCorcia, Araki, Eggleston, or Sternfeld. But he makes no sacrifices when it comes to the gritty, close-up nature of his subjects, mostly captured in or around his home in the Bedford-Stuyvesant neighborhood in Brooklyn. A young black woman curiously lifts her shirt, exposing her breast, as she floats down the sidewalk on a skateboard. A white pigeon lies dead on the ground, surrounded by an array of spilled candy. These captures, while following in a grand tradition of candid street photography, are not as compelling as his photographs of food. Well, at least, it seems like food. McClintock reappropriates images normally found in supermarkets or bodegas; blaring, almost obscene glimpses of raw meat, fish, vegetables, dairy products, and ice cream. He presents a stunning reminder of just how false and improbable the “freshness” or “attraction” is: ice cream melts after mere seconds, vegetables would wither and rot under studio lights, meat would take on an offensive gleam and, while not perceivable to the viewer, a smell. It is this acumen, this sharpness in vision past the surface of things that makes McClintock stand out among his peers. The food imagery isn’t inviting, but grotesque in its sad reality. The aim to make the food seem more appetizing fails spectacularly, and McClintock doesn’t miss a single moment.

Stephen McClintock: Food Series #5 (2014) 35mm C-Print 20" x 28" Courtesy of the artist and Louis B. James Gallery, New York

Stephen McClintock: Food Series #5 (2014)
35mm C-Print 20″ x 28″
Courtesy of the artist and Louis B. James Gallery, New York

Two diptychs play on each other’s qualities of intense color and intense polarities between social spaces and the pang of isolation. One photograph sits atop its mate: the top shows three wall-mounted telephones on a sickly yellow wall, the bottom shows three decrepit urinals (the far left one bears a sign reading “out of order” with a traffic cone lodged within), with the lens seemingly filtered to match the emerald linoleum tiles on the wall. The second diptych glimmers in ruby red, matching the top of a Marlboro cigarette box on a similarly red couch. The bottom photograph is a simple composition of a vertical split-screen of red tiles and checkered tiles.

Stephen McClintock: Hood Pass Installation view Courtesy of the artist and Louis B. James Gallery, New York

Stephen McClintock: Hood Pass
Installation view
Courtesy of the artist and Louis B. James Gallery, New York

There is a solitary sculpture in the exhibition space, close to the front door. It is simply a corrugated cardboard box, acting as a shelter for a collection of religious candles and one overturned, empty bottle of liquor. Downstairs, a video collage reminiscent of the freneticism of Harmony Korine with traces of street videos taken on mobile phones, is projected onto a large wall. A rotund, young black woman shamelessly removes her shirt and eats fried chicken in her living room to the beats of a hip-hop soundtrack. A thin black man seems caught up in a drug-induced trance: his torso continuously swirls around while his legs anchor him in a single place, as he hangs onto a slithery slice of pizza. A cheap blow-up doll is dressed as a policewoman, her plastic breasts exposed as she wanders around the city.

McClintock could be construed as another aimless voyeur, a half-hearted flâneur wielding a camera. In fact, he offers what the exhibition tittle suggests: access, a “pass” into and through his neighborhood where he casts no judgment and no shadow. It is likely that McClintock will continue on in this creative path, and his observations will be most welcome.

Stephen McClintock: Hood Pass opened at Louis B. James Gallery on 31 July and closed on 28 August. www.louisbjames.com

]]>
0