Kunstforum http://www.kunstforum.as Thu, 30 Oct 2014 18:54:01 +0000 no hourly 1 http://wordpress.org/?v=4.0 Camille Norment to represent Norway in Venice 2015 http://www.kunstforum.as/2014/10/camille-norment-to-represent-norway-in-venice-2015/ http://www.kunstforum.as/2014/10/camille-norment-to-represent-norway-in-venice-2015/#comments Thu, 30 Oct 2014 18:53:17 +0000 http://www.kunstforum.as/?p=18399 At a press conference today, Office for Contemporary Art Norway (OCA)s director Katya Garcia-Anton announced that Norway´s contribution to the 56th International Art Exhibition, La Biennale di Venezia in 2015, will be developed by the artist Camille Norment.

Camille Norment at OCA. Photo: André Gali

Camille Norment at OCA. Photo: André Gali

Norment, who is born in Silver Spring, Maryland, USA, and now lives and works in Oslo, Norway, works as an artist, musician, composer, and writer. Her practice includes sound, installation, light sculptures, drawing, performance and video and draws from the artist´s experience in music, dance and the arts. Her research often crosses disciplines and is currently exploring the interconnections between sound, myth, taboo and science within the framework of art and history. The project, which will take place in the Nordic Pavilion, will be inspired by states of dissonance – sonic, cultural and individual. The artist will explore the socio-political encoding of sound historically and in the present from a critical perspective as well as reflect upon dissonance as a space for the creation of new and affirmative thinking.

Camille Normen: Triplight, 2008. Light sculpture. Photo: David Oliviera. Courtesy of the artist

Camille Normen: Triplight, 2008. Light sculpture. Photo: David Oliviera. Courtesy of the artist

Norment has exhibited and performed extensively in cultural events and institutions, including MoMA (Museum of Modern Art), New York, NY, USA (2013); The Kitchen, New York (2013), Transformer Station (The Cleveland Museum of Art), Cleveland, OH, USA (2013), The Museum of Contemporary Art (The National Museum of Art, Architecture and Design), Oslo (2012), The Thessaloniki Biennale, Thessaloniki, Greece (2007); Kunsthalle Bern, Bern, Switzerland (2009); UKS, Oslo (2004); Bildmuseet, Umeå, Sweden (2004); the Charlottenborg Fonden, Copenhagen, Denmark (2003); Radioartemobile, Venice Biennale, Venice, Italy (2003); The Santa Monica Museum of Art, Los Angeles, CA, USA (2001); and The Studio Museum of Harlem, New York, NY (2001).

The project is curated by OCA´s Director Katya García-Antón, with the collaboration of Antonio Cataldo, Senior Programmer at OCA. It is commissioned and organised by Office for Contemporary Art Norway.

Exhibition Dates: 9 May–22 November 2015
Press and Professional Preview: 7–8 May 2015

The Nordic Pavilion
Giardini, Venice
Italy

]]>
http://www.kunstforum.as/2014/10/camille-norment-to-represent-norway-in-venice-2015/feed/ 0
Sensur og kunstnernes rettigheter http://www.kunstforum.as/2014/10/sensur-og-kunstnernes-rettigheter/ http://www.kunstforum.as/2014/10/sensur-og-kunstnernes-rettigheter/#comments Tue, 21 Oct 2014 14:50:25 +0000 http://www.kunstforum.as/?p=18385 Billedkunstner Gitte Sætre gikk 26.06 ut i Kunstforum og kritiserte NBK for å ikke ha forsvart henne da et kunstverk hun viste i Nordheimsund ble fjernet. Her redegjør styreleder for sin opplevelse av saken.

Gitte Sætre foran videoinstallasjonen på Thon Hotell i Norheimsund før den ble skrudd av. Sætre mener NBK som fagorganisasjon burde støttet henne da hun opplevde sensur.

Gitte Sætre foran videoinstallasjonen på Thon Hotell i Norheimsund før den ble skrudd av. Sætre mener NBK som fagorganisasjon burde støttet henne da hun opplevde sensur.

Noen ganger er det for mange oppgaver for fagorganisasjonen Norske Billedkunstnere (NBK) og vi må prioritere hardt. I sommer, midt oppe i internasjonale samarbeid om utstillingshonorar og avtaler, forberedelser til møte med Vigdis Moe Skarstein om Kunstnerøkonomien og mye annet, ringte en journalist ved Bergens Tidende og fortalte at billedkunstner Gitte Sætre hadde fått problemer med sitt utstilte kunstverk ved Thon hotell i Norheimsund. Journalisten fortalte at hotellet ikke ønsket å stille ut kunstverket lenger, etter at de hadde fått klager fra gjestene. De var støtt av det de mente var skjending av det norske flagget, som kunstneren bruker som vaskeklut i en filmatisert performance som fant sted utenfor Stortinget. Jeg spurte journalisten om hotellet hadde forsøkt å få en dialog med kunstneren for å få formidlet kunstverket og komme til en løsning og fikk til svar at hotellet hadde forsøkt det, men at kunstneren ikke hadde ønsket å komme dem i møte.

Styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK), Hilde Tørdal.

Styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK), Hilde Tørdal.

Siden jeg er av den oppfatning av at det er ekstra viktig å forankre og legge til rette for formidling når kunstnere stiller ut på steder som ikke er vant til å formidle samtidskunst, uttalte jeg at jeg syntes sensur virket som et sterkt ord i denne sammenhengen, men la inn et forbehold om at jeg ikke kjente alle detaljer i saken. Jeg uttalte meg som jeg gjorde fordi det på det tidspunktet virket som at det fremdeles var en åpen dør for å få vist kunstverket igjen ved hotellet, hvis partene tok et møte og fant noen løsninger som kunne fungere for begge. Jeg ba også et styremedlem om å ringe Gitte Sætre og forhøre seg om hva som hadde skjedd og kontaktet også styreleder i Hordaland Bildende Kunstnere.

Det vi fikk vite av Gitte Sætre etter at oppslaget hadde stått på trykk i Bergens Tidende var at hotellet bare hadde trukket ut kontakten av videoverket, uten å kontakte henne, noe som jeg antar er et kontraktbrudd i utstillingsavtalen dem imellom. Jeg tar selvkritikk på at jeg ikke sjekket om journalistens påstander var sanne og ser at det klokeste nok hadde vært å ikke uttale meg før jeg visste om NBK hadde ressurser til å følge opp saken videre, men det virket fornuftig der og da. Når det er inngått en avtale må en kunne forvente at begge parter holder denne. Saken Gitte Sætre legger frem handler likevel ikke om hvorvidt dette var et kontraktsbrudd med hotellet og saken sier heller ingenting om hva som er gjort av kurator eller arrrangør for å løse konflikten med hotellet.

NBK arbeider nå spesielt med utstillingsøkonomien og her er kontraktsforhold et av kjernespørsmålene for å klargjøre, blant annet, hva som er konsekvensene ved avtalebrudd. I Sverige viser undersøkelser at bare 40% av alle visningssteder bruker en eller annen form for kontrakt med kunstnerne de stiller ut og det er ingen grunn til å tro at det er annerledes i Norge. NBK arbeider for kunstnere over hele landet og tar tak i dette nå for å endre holdninger, profesjonalisere feltet og skjerpe rutinene. Personlig har jeg et nært forhold til og sterkt engasjement for å gi flest mulige, også på mindre befolkede steder i landet, tilgang på det refleksjonsrommet samtidskunsten representerer. NBK har tro på at gode, klare kontraktsforhold og trening i forhandlinger, både hos visningssteder og kunstnere, vil forebygge konflikter og bedre forholdene for kunstnerisk virke. Ikke minst i forhold til utradisjonelle visningssteder eller steder som ikke er vant til å jobbe med profesjonelle kunstnere.

Når det gjelder sensur er selvsagt NBK som fagorganisasjon imot dette og vi ønsker alle diskusjoner om sensur i kunsten velkommen. Særlig er dette aktuelt i disse dager hvor regjeringen er så interessert i å involvere flere private initiativ, både i finansieringen av og som formidlere av samtidskunst, som Thon Hotell her skulle være. Når denne regjeringen legger vekt på private initiativ og finansiering i kunsten kommer det ikke som en overraskelse på kunstnerne at det kan oppstå interessekonflikter, selv om slike samarbeid ofte lykkes. Noen deler av næringslivet har lite kunnskap og interesse for den kunsten som tar opp de vanskelige spørsmålene, og ønsker seg gjerne heller noe fint for sommergjestene å se på, mens de spiser isen sin.

Selv om de fleste sakene NBK jobber med omhandler yrkesgruppen som helhet, hjelper NBK også enkeltmedlemmer. Det gjelder billedkunstnere som kommer i problemer av ulik art gjennom sitt kunstneriske virke. Det er ingen menneskerett å få vist frem kunsten sin, men har man gjort en avtale om å vise den så er den bindende og skal holdes. Forankring i forkant, gode kontrakter og vekt på formidling er viktig, men det er helt uakseptabelt om påstander (fra hotellet) om manglende formidling brukes som påskudd for å omgå spørsmål om avtalebrudd og sensur. Dersom noen fjerner eller stenger av et kunstverk de har inngått en avtale om å vise i en periode fordi det provoserer publikum, så er det sensur.

Det er viktig at kunsten også oppsøker det offentlige rom og ikke bare blir en lukket dialog innenfor galleriets beskyttende vegger. I den grad det ender med dårlige kompromisser taper både kunsten og samfunnet på det.

Hilde Tørdal, styreleder i Norske Billedkunstnere

]]>
http://www.kunstforum.as/2014/10/sensur-og-kunstnernes-rettigheter/feed/ 1
En brutal lengsel http://www.kunstforum.as/2014/10/en-brutal-lengsel/ http://www.kunstforum.as/2014/10/en-brutal-lengsel/#comments Tue, 21 Oct 2014 09:14:50 +0000 http://www.kunstforum.as/?p=18357 Denne høsten er Tori Wrånes en av kunstnerne i utstillingen Europe Europe som vises på Astrup Fearnley Museet. I det følgende kan du lese et intervju med Wrånes, tidligere publisert i papirutgaven av KUNSTforum. 

Tori Wrånes, BOBO, This I Can’t Tell You, To be Heard is to be Seen, Henie Onstad Kunstsenter, 2009. Foto: Eirik Slyngstad.

Tori Wrånes, BOBO, This I Can’t Tell You, To be Heard is to be Seen, Henie Onstad Kunstsenter, 2009. Foto: Eirik Slyngstad.

– Kanskje døden er en gave alle får, sier Tori Wrånes. I mellomtiden prøver hun å svare på den uavbrutte strømmen av spørsmål hun har om livet.

– Vi lever i en liten sprekk i historien. Kompleksiteten i alt og alle er det interessante. Arbeidene mine er eksperimenter, de handler om å undersøke ulike måter å eksistere på. Jeg tror de aller fleste går rundt med en lengsel i seg, som av og til kan bli ganske brutal. Det er en rastløshet som er viktig, begynner Wrånes, mens hun med gestikulerende hender leter etter et punkt på brystet, som for å illustrere denne lengselen. De blir liggende et sted mellom hjertet og solar plexus.

– Det er det som gjør at vi beveger oss og går videre. Det interessante er at desto mer vi eksperimenterer, desto flere potensielle fasiter dukker opp. Det er viktig å tillate kø og kaos på hjernen. Dersom det er en fasit, er vel det at vi alle skal dø.

Mellom musikk og skulptur
Etter et slikt utsagn er det nesten vanskelig å gå videre, døden oppleves så absolutt. Men absolutter kjennetegner ikke Tori Wrånes’ (f. 1978) praksis, hun drar i motsatt retning. Performancene hennes beveger seg mellom musikk og skulptur, og hun bruker seg selv som utgangspunkt, instrument og verktøy.

– Kombinasjonen skulptur og musikk er veldig naturlig for meg, forklarer hun, og fortsetter:

– Det er som å jobbe med en og samme sak, ulike teknikker som underbygger hverandre, eller er satt opp mot hverandre.
I Wrånes’ utforskende praksis er kroppen et åsted for utstrakt alterering i form av kostymer. De sår tvil om hva som er de egentlige grensene mellom oss og rommet rundt oss. Hun geleider oss inn i et annet mentalt rom som utfordrer betrakterens fasiter. En deformert kropp er en annen potensialitet, en annen eksistens av den kroppen hun startet med. Det blir mulig å overskride grensene mellom hva vi vet og ikke vet, og åpne opp for alternativ kunnskap om hva vi egentlig ser. Samtidig åpner det opp for alternativer om hvilken relasjon vi har til verden rundt oss, og til oss selv.

Og ofte er det som Wrånes viser deg personlig. I BOBO, This I can’t tell you (Henie Onstad Kunstsenter, 2009) senker et sølvglitrende og hvithåret vesen seg ned fra taket, spillende på et hvitt trekkspill, overlesset av blinkende steiner, sangen kjennes skjør. Ut fra kroppen står det en bar grein. Wrånes forteller at performancen utviklet seg gjennom følgende spørsmål:

– Hva er det jeg består av? Hva er det jeg har i meg, og hva er det jeg tar på meg?
Svaret var preget av motsetninger:

– Jeg har vokst opp i skogen, nå bor jeg i byen, og frustreres ofte av det. Greina som kommer ut av kroppen har jeg plukket med faren min i skogen der jeg vokste opp. Trekkspillet har jeg pimpa opp til et slags «bling»-verktøy.

Hun tenker seg om før hun fortsetter:

– For å snakke mer generelt: vi iakttar og iakttas hele tiden, det er en del av instinktet i oss. Det er ikke alltid utseende og stil harmonerer med hvordan vi har det eller kjenner oss, samtidig ligger det mye makt i hvordan vi fronter oss. Jeg liker å ommøblere virkeligheten, skape dissonans, så vi kan se ting på nytt.

Der dissonansen i BOBO, This I can’t tell you er subtil, er Hello Glossalolia (Utkanten, UKS, 2009) et langt mer «go-for-broke»-verk. En anus har erstattet ansiktet til Wrånes, vokalen er vakker men ordene uforståelige, det minner om tungetale.

– Å ha en anus som ansikt virker nesten forløsende på vokalen, hva er det med disharmonien som har en slik innvirkning?

– Jeg har alltid tenkt at munnen ligner på en anus. Men de har motsatte funksjoner. Jeg liker å vrenge ting, så jeg lagde en maske av hudlignende materiale (silikon) som visket ut ansiktstrekkene. Masken var sydd sammen i en bøyle som lå innenfor leppene mine. På den måten ble leppene mine en slags anuslignende lukkemuskel.

Tori Wrånes, The Opposite Is Also True, Bergen Kunsthall, 2010. Foto: Steinar Sekkingstad.

Tori Wrånes, The Opposite Is Also True, Bergen Kunsthall, 2010. Foto: Steinar Sekkingstad.

Hun forklarer at dette groteske bildet skapte en enorm frihet i måten hun kunne synge på:

– Jeg følte meg fri til å synge så fint og intenst jeg ville. Det handler vel om en slags balanse, eller spenne opp en balanse: at man trenger noe stygt for å stole på det fine.

Med en anusmaske foran ansiktet var også synet dekket til. Men det var hensikten:

– Å være blindet er en måte å forbedre konsentrasjonen på. Du blir mer sensibel til rommet rundt deg. Kroppen nærmer seg det skulpturelle. Det å lage en begrensning gir større plass til noe annet. Det er så lett å lage en oppfatning av en person når man ser ansiktet, men jeg synes det er så mye personlighet i stemmen, at når ansiktet, eller bedre, blikkontakten blir borte, så får personligheten så mye mer plass.

Hun forteller at nettopp musikken er et bra uttrykk for å formidle det som er vanskelig å si med ord.

– Musikken har muligheten til å transcendere selv den mest kontrollerte hjerne. Den kan gå rett inn i nervesystemet.

Stemmen som fantasien om kroppen
Wrånes har bakgrunn som vokalist i et rockeband, og hadde holdt på i drøye ni år da hun begynte på Kunstakademiet i Oslo i 2004. Det var i performancekunsten musikken og stemmen kunne bli med videre. Vokalen er det grunnleggende elementet og den røde tråden i alle prosjektene hennes.

– Når jeg ser verkene dine, tenker jeg ofte på noe Meredith Monk skal ha sagt, at stemmen er sjelespråket. Er jeg inne på noe her?

– Ja, det er nok derfor man føler seg så naken når man jobber med stemmen, og kanskje derfor jeg gjemmer meg i kostymer og masker.

Hun tenker seg at stemmen er kombinasjonen av det fysiske og psykiske, og at hver enkelt klinger ulikt fordi man har ulik erfaring og DNA, den forteller veldig mye om et menneske og om stemningen i en kropp.

– Roland Barthes skriver et sted at stemmen er fantasien om hele kroppen. Og det synes jeg er så fint, smiler Wrånes, – stemmen resonnerer i hver enkelt persons beinbygning, og klinger i skjelettet.

– Jeg jobber veldig intuitivt og leker med stemninger i stemmen. Jeg er ikke så opptatt av å vite hvor lavt eller høyt jeg kan komme, da føler jeg at jeg setter grenser. Hvis man er veldig klar over hva man kan, tror jeg det kan være lett å havne i komfortsonen. Av og til endrer ting seg når man har et publikum og en situasjon. Hvis man tør å slippe kontrollen klarer man plutselig å gjøre ting man ikke visste man kunne, forklarer hun og understreker:

– Jeg tenker ikke at jeg har en stemme, jeg er en stemme.

I The Opposite Is Also True (Bergen Kunsthall, 2011) leder stemmen oss inn i tilstanden i Wrånes’ kropp. Hun henger i beina ned fra taket i rommet, bundet med det man tradisjonelt tenker på som et galgerep, men istedenfor hennes hode, er repet knyttet rundt beina. Overallen er påkledd henne som om hun henger med hodet i galgen, men hodet stikker ut mellom buksebeina. Mens hun henger der, loopes en alarmerende stemme.

– Å henge opp-ned mens klærne er riktig vei skapte en følelse av å bli hengt og født samtidig, en slags evig loop av valg. Det er her alarmen melder seg. Jeg synes ikke det er noen klisjé å si at det er vanskelig å leve, men heldigvis er det motsatte også sant, smiler hun.

Tori Wrånes, Spin Echo, Disney Concert Hall Parking Structure, LAXART, Los Angeles, CA, USA, 2012. Videostill: GianPilippo De Rossi, Chiara Giovando og Maya Bastian.

Tori Wrånes, Spin Echo, Disney Concert Hall Parking Structure, LAXART, Los Angeles, CA, USA, 2012. Videostill: GianPilippo De Rossi, Chiara Giovando og Maya Bastian.

Den sosiale stemmen
I verket Spin Echo – Music on Wheels (Walt Disney Parkingstructure, LAXART, 2012) understrekes Wrånes’ dragning mot utfordringen av rom og lyd på utradisjonelle steder. Et av disse rommene er parkeringshus. Hun blir rød i kinnene av begeistring når hun forteller hvorfor:

– Jeg elsker parkeringshus!

– De er som en annen form for katedral, men uten fordommene og forventningene. Parkeringshus er så basalt ujålete og lite pompøst. I all betongen og eksoslukta er det en utrolig varm klang.

I Spin Echo jobbet hun med sangere og musikere for å lage en komposisjon på hjul. De ble plassert på sykler og traller trukket av andre igjen. Konsekvensen er at lyden fysisk flytter på seg. Hun utdyper:

– Det er en fantastisk måte å jobbe med reverberasjon. Når alt skjer på hjul finnes det ikke noe «attack» i lyden, alt flyter. Dynamikken ligger i tonevalg og distanse til de som lytter, og distansen mellom utøverne. Vi forflyttet lyden på forskjellige fysiske plan i parkeringshuset, og det var traller med «accordeonister» som ble snurret rundt i spiraler, lyden av hjulene ble som droner mot betonggulvet.

Hun forteller at verket var like mye et sosialt prosjekt som et lydprosjekt. Alt fra operastudenter til tonedøve, unge og gamle, mennesker med alle typer bakgrunner ble enten plukket opp på gata eller involvert i prosjektet.

– For meg starter komponeringen allerede idet man begynner å sette sammen utøvere. De upolerte og de skolerte har forskjellige kvaliteter som er viktig for dynamikken.

Løsningen var å lage en enkel ramme der alle kunne bevege seg fritt:

– For å få det til var rammen at alle aktørene skulle puste, synge en tone, puste og så synge en ny tone. Denne tilfeldighetskomponeringen gjorde prosjektet tilgjengelig for alle slags stemmer. Spennet mellom de forskjellige stemmene blir skapt av personlighetene de kommer inn i komposisjonen med. De er utstyrt med seg selv.

Tori Wrånes, The Opposite is Also True 2, Statoil Art Award, Kunstnernes Hus, Oslo 2011. Videostill: Petter Napstad.

Tori Wrånes, The Opposite is Also True 2, Statoil Art Award, Kunstnernes Hus, Oslo 2011. Videostill: Petter Napstad.

Latente katastrofer
Det er det levende øyeblikket som skapes mellom kunstner og betrakter som skaper performancene til Wrånes. For henne er de pakket med adrenalin og risiko for latente katastrofer.

– Jeg liker å se ting på uvante steder og da vinner ofte nysgjerrigheten over redselen. Jeg jobber ofte tett med spesialister, og da stoler jeg 100% på dem. Dermed slipper jeg å bekymre meg. For meg er risikoen om jeg klarer å være tilstede. Om jeg klarer å konsentrere meg, være sensibel i forhold til hva som skjer i rommet, og ikke begynne med selvsensur. Man lengter jo etter dette konsentrerte øyeblikket av menneskelig elektrisitet, eller kjøttstråler.

Wrånes ler fra stolen hun sitter i, selv synes jeg ordet «kjøttstråler» er fantastisk. Hun utdyper mens latteren sitter i munnen:

– Det er den største forskjellen på å jobbe live og å se det gjengitt på video. På en god dag er det som om rommet vibrerer av den usynlige forbindelsen mellom mennesker, kjøttstrålene. Jeg vet ikke hva det er, men handler om energi, tror jeg.

I dette ligger det også en latent katastrofe, et bære- eller briste-scenario. Hun sier at tilstedeværelsen av risiko fungerer som skjerpende i performanceøyeblikket.

– Det er viktig for meg å skape en motstand i arbeidene mine. Når motstanden eller utfordrin- gen av kroppen blir fysisk, er det som om hjernen stilner litt, og tilstedeværelsen i kroppen blir mer intens. Det føles som om jeg går med en konstant drill på hjernen, og når jeg gjør noe fysisk krevende så hjelper det å fokusere på her og nå.

– Jeg henger opp-ned i flere prosjekter, blant annet i The Opposite Is Also True, det er en måte å definere de fysiske ytterpunktene av kroppen på. Utfordringen ligger i å kunne opprettholde stem- men etterhvert som hodet fylles av blod. Samtidig endres verket fysisk, ansiktet mitt blir rødt, som om blodet er maling.

I prosjektene The Opposite is Also True 2 (Statoil Art Award, Kunstnerens Hus, 2011) og Loose Cannon (LIAF, 2010) hang Wrånes igjen høyt over hodene våre.

Loose Cannon er kanskje det mest halsbrekkende av Wrånes’ performancer. Hun blir heist ned en fjellskrent for å spille på et flygel som ser ut til å velte utover fjellsiden, og performancen ender med at hun tenner på flygelet.

Tori Wrånes, Loose Cannon, Lofoten International Art Festival (LIAF) 2010. Foto: Kjell Ove Storvik

Tori Wrånes, Loose Cannon, Lofoten International Art Festival (LIAF) 2010. Foto: Kjell Ove Storvik

– Loose Cannon var et spektakulært verk, men sett bort fra dette, hvorfor er det viktig for deg å komme opp i høyden?

– Jeg er veldig glad i å spenne opp forholdet mellom ulike ting. Dessuten liker jeg meg i høyden, det er så mye ubrukt rom der oppe.

Det er nettopp i det uventede potensialet ligger. Og hvem forventer vel en kunstner spillende på et flygel langs en fjellside?

– Når folk spør meg hvorfor jeg gjør det og det, så tenker jeg ofte hvorfor ikke? Jeg synes det er så unødvendig å forklare alt hele tiden. Av og til kjenner jeg bare at det må være sånn, det er en fysisk lyst. Jeg liker at ting avviker, er underlige og tør å stikke ut.

Verket The Opposite Is Also True 2 har en annen uventet side ved seg, som handler om romlighet.

– Helt klart, arkitekturen og rommet jeg skal vise performancen i avgjør mye. Med et piano løftet opp og integrert i veggen, er det som om jeg spiller på rommet. Jeg har klærne bak frem og organet har vokst gjennom kroppen og kommer ut som en hale på ryggen. 
Det at hun tilsynelatende spiller på rommet istedenfor et piano forsterker følelsen av at verden i oss og rundt oss i stor grad handler om polariteter, det stiller spørsmålstegn ved absolutter. Kanskje er det ikke bare mann og dame, eller sort eller hvitt, det handler om å få frem alle muligheter, alle sjatteringer mellom sort og hvitt.

Performa 13
Til høsten skal Tori Wrånes delta på Performa 13, biennalen for performance som arrangeres i New York. Det ser hun frem til.

– Jeg har fine samtaler med en av kuratorene for festivalen, Mark Beasley. Jeg gleder meg veldig, legger hun tenksomt til.

– Det er fint å spille for ulike publikummere.

Eksakt hva det er hun skal vise, vet hun imidlertid ikke helt enda. Men noen ideer har hun:

– De har bedt meg om å lage en større produksjon, så foreløpig tenker jeg helt fritt. Jeg har en slags plan, men det er litt skjørt å snakke om. Alt kan forandre seg og det er nødvendig. Det handler om å være på hugget, ta risikoer. Og til slutt styrer pasjonen over fornuften.

Det vi kan vite med sikkerhet er at Wrånes vil gi oss helt nye veier inn i en verden vi ofte tenker vi kjenner så godt.

]]>
http://www.kunstforum.as/2014/10/en-brutal-lengsel/feed/ 0
Uklar kultursatsning http://www.kunstforum.as/2014/10/uklar-kultursatsning/ http://www.kunstforum.as/2014/10/uklar-kultursatsning/#comments Thu, 09 Oct 2014 12:57:41 +0000 http://www.kunstforum.as/?p=18374 Billedkunstfeltet har fått et løft, sier Kulturdepartementet, men den reelle satsningen på kunst er noe uklar.

a kulturbudsjettStore deler av det visuelle kunstfeltet trakk et lettelsens sukk da kulturminister Thorhild Widvey presenterte kulturbudsjettet 2015 i foajeen på Den Norske Opera og Ballett i Oslo igår: Det ble ingen brutale kutt i det foreliggende budsjettet. Tvert imot blir det 24 nye kunstnerstipender, ytterligere to millioner kroner til prøveordningen med kunstnerhonorarer som ble iverksatt tidligere i år, og tre millioner kroner til å støtte gallerier som jobber med å fremme norske kunstnere på kommersielle messer i utlandet. Sistnevnte beløp skal forvaltes av Office of Contemporary Art Norway (OCA).

I budsjettforslaget for 2015 er den totale tildelingen til visuell kunst på 477 millioner kroner, noe som er opp 16,5%. Totalt øker kulturbudsjettet med 2,6% til 12,5 milliarder.

I kulturbudsjettet snakkes det varmt om kulturelt mangfold, internasjonalisering og det å styrke kunstnernes økonomi. I lys av dette kunne man kanskje håpet på noe mer støtte, siden kunstfeltet lenge har hatt behov for en økning, noe diskusjonene rundt kunstnerhonorar som har gått i mediene i de siste ukene understreker. Og til tross for Regjeringens fokus på kunstnerøkonomien og anerkjennelsen av at den over tid har blitt nedprioritert, så er den reelle økningen til premissleverandørene lav.

– I sin kulturplattform sier regjeringen at de vil satse på utøverne, men for kunstfeltet er denne satsingen er foreløpig ikke reell. To millioner økning i kunstnerstipender dekker knapt den generelle prisveksten. Videreføringen av prøveordningen for utstillingsvederlag er positiv, men heller ikke her monner det skikkelig. Vi trenger handling bak ordene om å gi innholdsprodusentene et løft, sier Marianne Hurum, styreleder i UKS, i en pressemelding onsdag.

Under pressekonferansen i operaen understreket Widvey at «kulturen skal sprenge grenser», og trakk særlig frem talentutvikling som et verktøy for å oppnå dette. Med en pott på 30 millioner skal «en effektiv og liten organisasjon» under navnet Talent Norge dele ut penger til unge talenter og nyutdannede kunststudenter. De mest talentfulle, unge kunstnerne skal hjelpes frem, opp og ut.

Modellen er Olympiatoppen, og selv om Widvey siterte Picasso med at «alle er kunstnere som barn, det er verre å fortsette å være kunstnere som voksne», er det lett å tro at denne ordningen vil tilfalle musikk, dans og drama i større grad enn det visuelle kunstfeltet. Ikke minst når Ungdommens Kulturmønstring, som får en million mer over statsbudsjettet, nevnes i en bisetning.

I denne sammenhengen er det fristende å påpeke at vi allerede har institusjoner som arbeider med å bygge opp kunstnere og løfte dem ut i den internasjonale sfæren på høyt nivå. I den kommersielle delen av feltet har vi galleriene, i den ikke-kommersielle delen har vi OCA for billedkunstnerne og Norwegian Crafts for kunsthåndverkerne. Disse institusjonene jobber per i dag ikke med talentspeiding på ungdoms- og videregående skoler, eller satser på «morgendagens mestere», men det kunne de kanskje like godt ha gjort som at det opprettes en egen «liten, men effektiv organisasjon» til å gjøre denne jobben.

Satsningen på «morgendagens mestere» – en formulering som for øvrig er påfallende lik Statoils satsning på «morgendagens helter» – er en del av Kulturdepartementets arbeid for å sørge for at ambisjonene i kulturlivet er høye nok. Formuleringen kan lett tolkes som at Regjeringen mener ambisjonene per i dag ikke er høye nok, og at kvaliteten er for lav, og at kunstfeltet må inn på et tidligere tidspunkt for å kunne utvikle «toppidrettsutøverne».

Å styrke konkurransen mellom utøverne i kunstfeltet vil føre til bedre kunst, mener Widvey. Problemet er at kunst ikke helt kan måles på samme måte som idrettsresultater. Hvis vi likevel følger analogien og sier at deltagelse på Veneziabiennalen eller Documenta er som å delta i OL eller VM, er det besynderlig å se at Regjeringen kutter i budsjettene til Utenriksdepartementet. I følge en pressemelding fra Norwegian Crafts onsdag kan vi ane «tidenes kulturkutt» – et kutt på opp til 23,6 % eller ca. 20 millioner kroner. I pressemeldingen uttaler Trude G. Ugelstad, direktør i Norwegian Crafts, følgende:

– Etter liknende kutt fra den nye regjeringen i fjor, måtte kulturmidlene kuttes med hele 15%. Det vil si at utestasjonene, forvalterorganisasjonene og den enkelte kunstneren får langt dårligere vilkår enn under den rød-grønne regjeringen – uten at dette blir forklart i budsjett-teksten.

Det blir dermed et slags sprik i profesjonaliserings- og internasjonaliseringsidéen hos Kulturdepartementet og satsningen i Utenriksdepartementet. Ugelstad mener det ikke gir mening å kutte all den tid Regjeringen snakker om «et globalt marked for norsk kultur» og hvordan «Stargate og Jo Nesbø styrker Norges omdømme». Hun mener også at norsk kulturutveksling «åpner dører som er stengte i det tradisjonelle diplomatiet», som utstillingssamarbeid med Kina, for eksempel.

I kulturbudsjettet er den frie pressen blant de store taperne. Pressestøtten kuttes med 50 millioner i en vanskelig tid med mange omstillinger og lave annonseinntekter, noe som ifølge Regjeringen skal gjøre mediene mindre redaksjonelt avhengige av staten. Tanken er lett absurd og følger en logikk der mindre penger til avisene, som igjen fører til kutt i staben, på en eller annen måte skal føre til bedre kritisk og uavhengig journalistikk.

En positiv og sårt tiltrengt økning i budsjettet som står i en underlig kontrast til kuttet i pressestøtten, var til kritikerne. Regjeringen foreslår en økning på to millioner til arbeidsstipend for kritikere, noe som ut fra dagens størrelse på stipender tilsvarer åtte nye stipender. I et kunstfelt hvor kritikeren er den dårligst betalte etter kunstnerne selv, og hvor kritikken er et sørgelig skue, er dette et positivt steg i riktig retning.

I kulturbudsjettet heter det at «Regjeringens kulturpolitikk skal legge til rette for et rikt kulturliv preget av mangfold, frihet og integritet. Skal kunsten utfordre, berike og gi rom for ettertanke, må kunstneren stå fritt til å speile og kritisere det samfunnet hun er en del av. En stadig mer ensidig offentlig finansiering kan imidlertid svekke dette premisset, fordi kunsten i økende grad blir maktavhengig.»

Argumentet om at kunsten blir maktavhengig gjennom offentlig støtte minner om argumentet for å kutte pressestøtten – det gir liten mening å si at mindre penger skaper mer uavhengig og autonom kunst. Staten har ansvar for å sikre ytringsfriheten, og det vil være naturlig å anta at den ytringsfriheten settes under press hvis kunstnerne må ut på det åpne markedet for å hente inntekter. På samme måten som den frie pressen settes under press når den i større grad må belage seg på kommersielle inntekter i et marked som allerede er trangt.

Kulturdepartementet slår opp at billedkunstfeltet har fått et løft. På sett og vis er dette riktig, men det er likevel uklart hva Regjeringen mener er den egentlige satsningen. Kulturministeren løfter frem at kunstnere må få betalt for sitt arbeid, men bevilger mer midler til sin nye fikse idé om talentutvikling. I det hele tatt føles det som om retorikken i kulturbudsjettet ikke stemmer helt overens med de reelle bevilgningene.

]]>
http://www.kunstforum.as/2014/10/uklar-kultursatsning/feed/ 0
REDD KURANT! http://www.kunstforum.as/2014/10/redd-kurant/ http://www.kunstforum.as/2014/10/redd-kurant/#comments Wed, 08 Oct 2014 08:56:23 +0000 http://www.kunstforum.as/?p=18370 La den unge kunstscenen i Tromsø blomstre, skriver Markus Degerman, Leif Magne Tangen og Knut Ljøgodt i et opprop for Kurant. 

Kurant i Tromsø

Kurant i Tromsø

Tromsø har en levende kunstscene, som blant annet inkluderer Kurant, et visningssted især for yngre kunstnere. Nå står vi i fare for å miste dette!

Når Tromsø i dag kan anse seg selv som et sentrum i norsk kunstliv, er det fordi byen er vertskap for flere sentrale institusjoner: Kunstakademiet i Tromsø, Tromsø Kunstforening og Nordnorsk Kunstmuseum. Tromsø Kunstforening er et anerkjent visningssted for samtidskunst på høyt nivå. Det samme gjelder Nordnorsk Kunstmuseum, som i tillegg har en egen samling som kontinuerlig bygges opp og dermed kjøper verker av kunstnere i landsdelen og ellers. Da Kunstakademiet ble etablert i 2007, fikk Tromsø ikke bare en viktig utdannelsesinstitusjon, men samtidig et levende og ungt kunstmiljø. I kjølvannet av dette etablerte en gruppe kunstnere visningsstedet Kurant. Dette utgjør et essensielt supplement til de mer institusjonelle visningsstedene. Her kan unge kunstnere, som ennå ikke er etablert, få utvikle og vise sine prosjekter – det være seg performance, film, maleri, fotografi, skulptur eller installasjon. Og her kan vi fra institusjonene og fra det kunstinteresserte publikum få et første møte med morgendagens kunstnere. I tillegg er Kurant blitt et møtested for både unge og etablerte kunstnere og kunstinteresserte i byen – og er således med på å skape et levende kunstmiljø.

Gjennom Kulturrådets viktige satsning på kunstnerdrevne visningssteder har Kurant de siste fire årene mottatt årlig støtte til drift og utstillingsprogram. Tromsø er også så heldige å huse et annet kunstnerdrevet visningssted, nemlig Small Projects, som utgjør et fint supplement til Kurant og de øvrige institusjonene. Ved årsskiftet opphører denne støtteordningen. Når Kulturrådet gjennom en slik støtteordning har satset på å bygge opp kunstnerdrevne visningsrom, ligger det i kortene at andre myndigheter må overta ansvaret og sørge for en permanent og holdbar drift i årene fremover. Den nærmeste til å overta dette ansvaret mener vi må være Tromsø kommune, eventuelt supplert av Troms fylkeskommune. I Tromsø kommunes egen kunstplan fra 2012 fastslå Kurants betydning: «Kurant er på kort tid blitt en viktig faktor for akademistudenter, nyutdannede kunstnere og kunstinteresserte i Tromsø.»

Tromsø har i en årrekke nytt godt av å være vertskap for sentrale kunstinstitusjoner, men kommunens egen satsning på det visuelle kunstfeltet har til nå vært begrenset. Nå er tiden kommet for handling! Vi som ledere av byens etablerte kunstinstitusjoner mener at om Tromsø skal være en kunstby også i årene fremover, må vi satse på unge krefter – morgendagens viktige kunstnere – og sørge for at de har en scene hvor de kan vise seg frem. Tromsø kommune må forplikte seg til å sørge for at Kurant kan leve videre og blomstre som visningssted for unge kunstnere. Det vil for kommunen være en god investering i både kunstens og byens fremtid.

Markus Degerman, instituttbestyrer, Kunstakademiet i Tromsø
Leif Magne Tangen, intendent, Tromsø Kunstforening
Knut Ljøgodt, direktør, Nordnorsk Kunstmuseum

]]>
http://www.kunstforum.as/2014/10/redd-kurant/feed/ 1
Lyd som musikk, musikk som kunst http://www.kunstforum.as/2014/09/lyd-som-musikk-musikk-som-kunst/ http://www.kunstforum.as/2014/09/lyd-som-musikk-musikk-som-kunst/#comments Tue, 30 Sep 2014 11:17:18 +0000 http://www.kunstforum.as/?p=18337 Den stedsspesifikke utstillingen Sense of Doubt i Entrées visningsrom kan med fordel sees i sammenheng med Marit Følstads øvrige virke de siste årene.

Marit Følstad, Sense of Doubt, installasjonsfoto. Foto: Vegard Kleven

Marit Følstad, Sense of Doubt, installasjonsfoto. Foto: Vegard Kleven

Omsluttende musikk i et åpent lukket rom
Utstillingens tittel er lånt fra David Bowies instrumentale låt Sense of Doubt fra Heroes-albumet fra 1977. Musikk er også det første som møter en i galleriet – en kraftfull og monoton tone, dyster og vakker. Musikken er resultat av et samarbeid mellom Følstad og artisten Svarte Greiner, og er en vesentlig del av utstillingen. I den grad utstillingen kan stykkes opp i enkeltkomponenter, fremstår musikken blant det mest vellykkede i totalinntrykket av Sense of Doubt.

Lyden er inntrengende og umiddelbart omsluttende idet man trer inn gjennom døren, også før en er inne i selve utstillingsarealet. Det andre som omslutter betrakter er kryssfiner, både selve treplatene og ikke minst lukten. Store, temporære vegger skjermer både for Entrées vinduer mot gaten og inngangsdøren, men i stedet for å skape et «nytt» utstillingsrom i lokalet, hvor utsyn og dagslys kan kontrolleres, oppleves veggene som midlertidige og utilstrekkelige. Det er svært lyst i rommet, noe som skaper en kontrast til de utstilte verkene, og som i stedet for å fremheve dem, oppleves som forstyrrende for stemningen.

Marit Følstad, Sense of Doubt. Foto: Vegard Kleven

Marit Følstad, Sense of Doubt. Foto: Vegard Kleven

Sense of Doubt
I tillegg til en lysinstallasjon, viser utstillingen to videoverk, hvor det første deler tittel med utstillingen som helhet: Sense of Doubt. Verket består av to skjermer med hver sin film, den ene noe skråstilt mot den andre. Den første skjermen er tilsynelatende svart, før en tett røykstråle stiger frem, som deretter blir sugd ut igjen og åpenbarer en kvinneskikkelse. Hun er ikledd svarte, pene og strenge klær, og hun har mørk, sotet kveldssminke med røde lepper og negler. Øynene stirrer, truende og helt uten å blunke. Den eneste bevegelsen er en liten håndheving av høyre hånd på et tidspunkt, og en lett vind i håret idet hun gang på gang skjules av røyksøylen. Skjerm to viser tilsynelatende den samme skikkelsen bakfra, hun går nesten i ett med den svarte bakgrunnen. Også her blir kvinnen skjult av røyken som regelmessig siger mot henne. Bildene blir hele tiden akkompagnert av den høye, intense og litt faretruende musikken.

Det kompromissløse blikket til kvinnen – som ikke en eneste gang avbrytes av et blunk, den dramatiske sminken og de mørke klærne finner god gjenklang i den inntrengende og monotone, for ikke å si dystre, musikken. Dette til tross, det er vanskelig å ikke få assosiasjoner til en typisk heksefigur fra tegnefilmer og jeg tenker ufrivillig på Magika fra Tryll. Sminken, håret, røyken og øynene – det hele oppleves overdrevet og noe malplassert i det lyse rommet.

Marit Følstad, MossGarden. Foto: Vegard Kleven

Marit Følstad, MossGarden. Foto: Vegard Kleven

MossGarden
MossGarden er tittelen på det andre videoverket i utstillingen og består, som Sense of Doubt, også av to filmer. Filmene vises rygg mot rygg, og kan dermed ikke sees samtidig. Når betrakter står foran Sense of Doubt, er stjerneskuddene eller fyrverkeriet på MossGarden synlig i venstre øyekrok. Gjentakende eksplosjoner av hvitt stjerneskudd farer over lerretet. På «baksiden» av verket er baksiden av et hode – tilsynelatende samme kvinne som var å se på Sense of Doubt. Bakhodet, med langt, mørkt hår, står helt i ro. Så eksploderer det i fyrverkeri eller stjerneskudd, som om det har trengt gjennom fra skjermen foran. Kvinnen kan leses som enten en stille, statisk og anonym betrakter, eller som utgangspunkt for eksplosjonene.

Samtidig som en står og betrakter kvinnens bakhode og fyrverkeriet i MossGarden, kan en se diagonalt bort på neonrørene i verket REVOLUTION: Bokstavene som danner ordet REVOLUTION er formet av lysrør i hvitt og blått. Lysene blinker og varierer i lysstyrke. Fra det sterkt opplyste ordet i de glade og muntre fargene, til den siste del av ordet står igjen, får jeg assosiasjoner til den første glødende iveren man ser i (en positiv og håpefull) revolusjonistisk begeistring, en begeistring som etter hvert avtar før den går over i en laber og desillusjonert oppslutning.

Verket krever at man blir stående en stund, og etter hvert trer nye ord frem fra det begynnende «revolusjon»: REVOLUTION, EVOLUTION, REVOLT og RUIN. På dette tidspunktet har den sterke, og høye, musikken begynt å gjøre seg svært gjeldende. Den er nesten helt oppslukende og gir en følelse av uro, noe som fører til at de blinkende og nølende ordene dannet fra REVOLUTION fremstår enda mer virkningsfulle og triste.

Marit Følstad, Revolution. Foto: Vegard Kleven

Marit Følstad, Revolution. Foto: Vegard Kleven

Reddende forhistorie
Marit Følstad arbeider med video, tid, lyd, lys, betrakter og ikke minst selve rommet i sine verk, hun omtaler seg selv som installasjonskunstner mer enn en videokunstner. I de senere årene har hun også arbeidet med det som synes å være et sammenhengende prosjekt, med utstillinger som Everything Merges With the Night (Oslo Kunstforening 2010) og No Strange Delight (Nordnorsk Kunstmuseum 2012). I tillegg til å skape et eget og nytt «rom i rommet» for utstillingene, har også disse foregående utstillingene hentet navn fra kjente sanger, av respektivt Brian Eno og Roxy Music. Årets Sense of Doubt henter tittelen fra David Bowies album Heroes fra 1977, Moss Garden er sangsporet etter. Denne henvisningen til populærkultur er virkningsfull, og samtidig ganske subtil: det er over 35 år siden det svært kjente og aktede albumet til David Bowie kom ut, og det er ingen selvfølge at de fleste tar referansen umiddelbart.

For dem som ikke tar referansen til Heroes, og heller ikke har sett andre, nyere utstillinger av Følstad, kan det være en god ide å lese det informative og gode essayet av Steinar Sekkingstad, Om Marit Følstads Sense of Doubt, som blant annet er å finne på Entrées nettsider. Her blir utstillingen som helhet både kontekstualisert i forholdt til de populærkulturelle referansene, og til Følstads utstillinger de senere årene. Dette gir Sense of Doubt mer dybde enn det man kanskje opplever i det umiddelbare møtet med spesielt videoverkene.

Høydepunktet i Sense of Doubt var uten tvil verket REVOLUTION, som sammen med den virkningsfulle (og meditative og forstyrrende) musikken boret seg gjennom kroppen. Utstillingen som helhet fremtrer på sitt beste dersom man ser den som en brikke, et kapittel, av Følstads større kunstneriske prosjekt, enn om en velger å se den løsrevet og alene.

]]>
http://www.kunstforum.as/2014/09/lyd-som-musikk-musikk-som-kunst/feed/ 0
Eyes on Norway at This Year’s New York Art Book Fair http://www.kunstforum.as/2014/09/eyes-on-norway-at-this-years-new-york-art-book-fair/ http://www.kunstforum.as/2014/09/eyes-on-norway-at-this-years-new-york-art-book-fair/#comments Fri, 26 Sep 2014 07:02:56 +0000 http://www.kunstforum.as/?p=18346 Each year, a new country and its small-scale publishing is in focus at The New York Art Book Fair. This year it is Norway. 

From 'Album #2'

From ‘Album #2′

‘A handful of independent, small-scale Norwegian publishers and artistic projects have been selected to showcase an active demand for publishing at this year’s Art Book Fair in New York. There, they’ll come face to face with an international market at what is nevertheless a fair where the bar is set lower, providing the displaying artists and publishers with unique exposure on an international arena,’ says coordinator Randi Grov Berger.

The New Nork Art Book Fair (NYABF) will be held for the ninth time on September 26 – 28, at MoMA PS1, with NY-based indie bookshop Printed Matter, Inc. as primary organizer. This year, as last, one country has been particularly represented for its work in the world of small-scale publishing. Following Switzerland last year, this time it is Norway’s turn, with Randi Grov Berger coordinating the Norwegian project. Grov Berger says that what makes the Norwegian scene interesting are the numerous self-organized and artist-established publishing companies that have arisen in later years, with a dynamic and organized scene noted for its spirit of cooperation. She highlights that artists often work on a number of publishing projects at the same time, and that those chosen to contribute to NYABF are either artists who produce their own publications or publishers who work very closely with the artists they represent.

NYABF casts a wide net as far as showing artist books, fanzine ephemera, and artist activism are concerned. What might the reason that self-organized publishing having grown so popular these last few years?

‘A important point is that artist books, fanzines, journals, and magazines are distributed through other channels than the typical commercial ones. Dissemination of ideas happens a lot easier in a format that doesn’t require a gallery and that doesn’t cost a lot to produce. Printed Matter, Inc. has – since it started in 1973 – been an idealistic non-profit with open submission. Self-publishing is a democratic display format; it’s something nearly everyone has access to, and can easily distribute. It’s usually not commercial stuff, free to distribute and traded or sold for a nominal sum. The fact that fewer publications are made and fewer copies printed, makes a possible a richer spectrum of different publications, which have the freedom to be completely offbeat. It gives room for more voices – a more democratic spread.

‘In addition, several independent booksellers who also publish show up as part of more established institutions. That opens up more arenas to be present in, and strengthens the field, which is part of the reason we have all this attention now. The invitation to participate at NYABF is based on recognition of a strong and diverse scene with good artists, illustrators, editors, and book designers. It’s a result of idealistic publishing companies furthering the attention publications receive outside domestic borders. I hope that our participation in this year’s fair creates networking contacts for younger publishers, and inspires more of them to participate in fairs going forward, so that – in that way – they can make their projects stronger and hopefully keep making investments in future. At NYABF, they’ll meet around 300 booksellers and independent publishers from around 25 countries and around 25 000 visitors at one of New York’s very finest institutions: MoMA PS1.’

Album 

From 'Album #1'

From ‘Album #1′

Bokforum has chosen two new publications that will be launched at NYABF.

One of these is ALBUM, published by Primary Information and Teknisk Industri. ALBUM is a series of fanzines created in 2008 by Eline Mugaas and Elise Storsveen. The fanzines are whole page illustrations and ads taken from a plethora of sources found at jumble sales around Oslo. The contents reflect the pictures typical to Scandinavian households from 1960 to 1980: cookbooks, travel magazines, knitting books, glossy fashion magazines, and sex manuals. The chosen images are beautifully and meticulously laid out in analogue, using tape, scissors, and a ‘Xerox’ machine at the back of a gallery made available to them at night.

You use collage and appropriate material from various other printed media. How and why do you cooperate artistically on this technique?

ALBUM started as a joint project, leading off from out talks on pictures and our respective collections of books and magazines from jumbles and the like. We’ve known each other almost all our lives, so these talks go way back, and we wanted to do something as overflow project besides our individual artistic endeavours. Even though we use the simplest form of collage as our technique, combining two pictures from different sources, which, when put together, create a new story, we don’t really think of it as “collage”.

‘For us, it’s a way of looking at and making a point of what we see in a picture, beyond the obvious motif. One of the fundamental ideas behind ALBUM is working with visual material completely independently of words. To appropriate extant imagery is to borrow other people’s visual eye and ideas. We use the images largely uncropped, straight out of a book or glossy, and have to the formats and qualities those things have, since the pictures aren’t handled on computer, but assembled the “old fashioned way”, with scissors and glues, and then copied up (200 copies) on a “Xerox” machine.

‘Using an old fashioned technique holds no particular significance for us, but it is important for the process and the idea that it be as simple as possible. It should – first and foremost – be about looking at pictures. Every issue builds on a theme or idea. These themes are always based on the body of images we have. In other words, we register and discuss what types of pictures and motifs keep recurring, and give us the chance to work out a sort of narrative.

‘The book ALBUM is being published in cooperation with Primary Information and Teknisk Industri. It brings together the first ten issues of ALBUM, a collection encompassing the lonesome male, femininity, architecture, family, space, and nature.’

The Video Art Archive 

Jeremy Welsh, Slide Paintings, dias projection series. From the book Lives and Videotapes: The Inconsistent History of Norwegian Video Art (Feil Forlag)

Jeremy Welsh, Slide Paintings, dias projection series. From the book Lives and Videotapes: The Inconsistent History of Norwegian Video Art (Feil Forlag)

The other publication Bokforum would like to highlight is Lives and Videotapes: the Inconsistent History of Norwegian Video Art, which will also be launched at NYABF, this one by Feil Forlag [tr. Wrong Publishing Company]. Kjersti Solbakken, who runs Feil toghether with Andreas Johannesen Delsett, tells us a little about how the company works and the launch.

You have written that ‘our motivation derives from a longing to publish art. We want to publish art projects based on the projects’ own ideas. In each individual case, there are specific formats that are best suited.’ Tell us more about your collaboration with the Video Art Archive!

‘Feil Publishing experiments with different formats, sizes of printing, and launch platforms to provide a space for projects that do not fit into any normal arrangement, and precisely that is something key to the nature of video art. Video art is not well represented in Norwegian art collections, and little has been written about its history. The fact of the matter is that large segments of Norwegian video art are in danger of being worn out. That was the backdrop against which the Video Art Archive was founded. Feil is involved in this book project because it brings you close to a really interesting body of work, and because it grants a better understanding of Norwegian art history. The book is very true to source and show great respect for artists as a source of knowledge and experience.

‘The book Lives and Videotapes: the Inconsistent History of Norwegian Video Art is being published to shed light on how artists have used the medium of video, and how the medium has affected a general understanding of art in Norway. The words are Marit Paasche’s, a research supervisor at the Video Art Archive, and detail six in-depth interviews with the following artists: Marianne Heske, Terje Munthe, Kjell Bjørgeengen, Inghild Karlsen, Morten Børrresen and Jeremy Welsh. Mike Sperlinger, who was previously assistant direct at LUX, has written the foreword.

Lives and Videotapes: the Inconsistent History of Norwegian Video Art attempts to find out how, why and in what context many of the earliest pieces of video art in Norway came into being. How did the artists understand video as a medium? What references did they have? What artistic concept were they opposing? The artists illuminate various aspects of the early history of video art in Norway that we feel are prominent: their relation to other art forms, like sculpture, music, performance, theatre, conceptualism, the role of the art academies and institutions, as well as new media.’

The interview was also published in the printed edition of KUNSTforum 3–2014. For subscriptions, please click here

]]>
http://www.kunstforum.as/2014/09/eyes-on-norway-at-this-years-new-york-art-book-fair/feed/ 0
A personal mythology http://www.kunstforum.as/2014/09/a-personal-mythology/ http://www.kunstforum.as/2014/09/a-personal-mythology/#comments Wed, 24 Sep 2014 07:59:56 +0000 http://www.kunstforum.as/?p=18325 On September 19th the American photographer Joyce Tenneson held an artist talk at Fotografiska to talk about her solo exhibition that opened a day earlier. KUNSTforum got the opportunity to talk to her about the exhibition and the highly personal and intimate relationship she has to her art.

Joyce Tenneson, Dash and doves. ©Joyce Tenneson

Joyce Tenneson, Dash and doves. ©Joyce Tenneson

Your exhibition here at Fotografiska is called Light Warriors and is a retrospective. Can you tell us a bit about the exhibition and how it came to be?

I have worked closely with the curators, Anette Skuggedal and Ellen K Willas from the Norwegian based PUG, for 1,5 years to plan this exhibition. The idea was to present work from three of my favourite projects, alongside a new never-published project, and call the whole thing Light Warriors.

What kind of series are these?

The people I have portrayed in the show age from 7 years old to 97 years old, so there’s a huge life cycle that’s present in all of those rooms. My first series Transformations is from 1992, then Light Warriors from 2002 and Wise Women is from 2004. I wanted to present only that part of my work that had the energy of women who had made personal growth and speaking from their soul a part of their everyday life. Those who have already been to the show, have told me that it feels like a sanctuary there. That it feels very serene, intimate, they feel like they’ve gone into another kind of world. A timeless spiritual world, and what more could I ask for?

Yes, and I heard some music in the exhibition? Both that little room with the trees, and really, the whole exhibition, gives you a sensation of tranquility.

Thank you. I’m glad you’re saying that. The trees for me are very much like the people, and I photograph them as if they were people. I was attracted to the ones that were fragile and those that were strong, and some that were old and had lots of stories to tell in their forms and shapes. The Norwegian composer Erlend Sæverud made the music especially for this exhibition.

How did you become a photographer?

I thought perhaps I wanted to be a writer, I certainly would have loved being a filmmaker but I landed in photography and I started teaching right away and did my masters in fine art photography. I was lucky enough to be chosen to be an exchange student when I was in high school to go to France for a whole year, and I lived with eleven different families in all socio-economical groups. Back then France was exotic. What I learned is that I could survive. It was so fabulous for me to live in these diverse families that had different goals and different values. I had a chance to discover many ways to live a life and to choose what road I wanted to take. A road I wasn’t quite sure of then. The road of art.

Joyce Tenneson, Katie and skirt. ©Joyce Tenneson

Joyce Tenneson, Katie and skirt. ©Joyce Tenneson

You began your professional carrier as a fine art professor in Washington DC and moved to New York to become a practicing artist. How did you experience this change?

Moving to New York was a big change for me, being divorced and all of a sudden being a freelancer and living of my art in a completely new and vulnerable way. Washington DC is the capital of The US, but New York City feels like the capital – the art capital. But it was really a challenge to keep my private, and kind of spiritual world alive there. Actually, I did that through creating the work that is in the gallery downstairs, all of the work was created in NYC. I created a sanctuary in my studio where I photographed, and that’s where I had the greatest moments of connection, intimacy and revelation.

What are you searching for when you photograph?

I’m always searching for the same thing, for some kind of transcendence, and if I’m lucky I can capture it some days. It’s not something you can order to exist, you can’t say ‘Ok, today I’m going to photograph and create these magical images’, it doesn’t really work that way unfortunately, you just have to keep back at it. Just as the writer has to face that white page every day, and sometimes something emerges that is worth keeping, and a lot of the time it just get edited out.

What are your main influences?

The people I meet, my own personal experiences and my own journey influence me. I think one of the most important things is to be true to yourself as an artist, and trust your own personal vision. That’s why an original always will be an original, and someone copying my style or way of working, only ever will make a copy.

Joyce Tenneson, Melinda. ©Joyce Tenneson

Joyce Tenneson, Melinda. ©Joyce Tenneson

Can you describe your work process from idea to work?

I never sit down and plan a project, I don’t know what’s going to happen but I let it happen. One of the girls in Light Warriors for instance, she was my assistant, and for her birthday I said that I would make a portrait of her. I asked her if she had any secrets that not many people knew about, and she told me she loved helping damaged small birds. To the question of how she felt doing that, she replied that she felt like she was one with them. The bird wing on her chest is something I had lying around, I love collecting found objects, and I just made the black hooded piece with some fabric. The wing is just taped to her chest and the fabric pinned, so the whole picture is something in the moment. I always make my own props. Everything that you see in the show is something I made, whether it’s the painted backdrops, or it’s these transformations that happen right on set.

So the symbolism in your images is more about the personal mythology of the sitter, rather than an inherited cultural mythology?

That’s how it is with all these images. I talk to the person I’m photographing, and out of that the photograph is created. I learn so much this way. In Wise Women I interviewed and photographed over 300 women. I asked the famous black author Maya Angelou what is most important in life, and she looked at me and said ‘Joyce, there’s really only one thing. It’s the journey’. If you’re not on the journey, you’re not really living, that’s true right? Then you’re sitting in front of the TV and just being passive. 

How is it different to be a photographer today?

I feel so terribly sorry for the people today. I’m sorry for the young students. Everything is harder, with expensive educations and no jobs.

You’ve made several photo books. What is it with the book format?

Yes, 16 photo books in total. The process of making a project into a book allows you to finish it. There’s an end to the project, and I can begin fresh on a new project. I always want to work on something new, never repeating myself. I think that’s the way with all artists, we’re really not in control unless we’re repeating something we’ve already done, and who wants to repeat themselves? I don’t think many artists do, so you’re always confronting a blank page, and you’re being pushed from an internal imperative discover and record something that you’re seeing that excites you and that is new. It excites the viewer when that happens, believe me.

What’s your preferable way to experience your photographs, in a book or on the wall?

Oh, the wall! But I’d have to say that I like both ways. I love walking into the show [at Fotografiska] and actually seeing the darkness, the dark brown walls and then the way the lighting design emphasise the work. You walk in and then you’re confronted with these strong and compassionate women, you know, who are light warriors. 

The exhibition is on display until November 23th.

]]>
http://www.kunstforum.as/2014/09/a-personal-mythology/feed/ 0
Kunst som ytringsrom http://www.kunstforum.as/2014/09/kunst-som-ytringsrom/ http://www.kunstforum.as/2014/09/kunst-som-ytringsrom/#comments Fri, 19 Sep 2014 07:48:20 +0000 http://www.kunstforum.as/?p=18313 I forbindelse med lansering av nytt nummer og feiring av femårsjubileum, publiserer vi lederen fra KUNSTforum 3 / 2014.

Ai Weiwei, Study of Perspective, Tiananmen Square, Beijing, China, 1995. Foto: Ai Weiwei

Ai Weiwei, Study of Perspective, Tiananmen Square, Beijing, China, 1995. Foto: Ai Weiwei

I foreliggende utgave av KUNSTforum, så vel som i forrige, har fokuset vært på forholdet mellom kunst og politikk og hvordan dette kommer til uttrykk på ulike måter hos kunstnere og i kunstfeltet. På den måten ønsker vi å illustrere det vi mener er et vesentlig aspekt ved kunsten: å skape nyanserte rom for meningsutveksling, ulike erfaringer av virkeligheten, og for ulike subjektposisjoner. Vi har tro på at kunsten i en pågående prosess kan bidra til å skape nettopp disse rommene, og slik slippe til andre stemmer enn de som til enhver tid dominerer i en kultur og et samfunn.

Med dette nummeret markerer vi fem år med publisering på papir. Vi ønsker at dette nummeret skal tydeliggjøre KUNSTforums formål, som er – og hele tiden har vært – å løfte frem og snakke om den kunsten som skapes i relasjon til samfunnet vi omgir oss med. Dette mener vi gjøres best ved å slippe til en rekke ulike stemmer og presentere forskjellige kunstneriske strategier. Derfor har vi fokusert på intervjuer der kunstnere og andre aktuelle aktører i feltet selv kommer til orde. Vi mener å kunne se tilbake på stor variasjon.

I store deler av medieoffentligheten i dag opplever vi kortslutninger som fremelsker konfliktsoner og lukker samtalerommet. En årsak kan være at de store mediene løper etter sosiale medier som Facebook og Twitter når de skal føre sin egen journalistikk, og at folkeopinionen hele tiden kun er et tastetrykk unna. Vi ser det spesielt i konflikten i Gaza, der Israel, jøder og bosettere smeltes sammen i én forestilling, mens Palestina, terror og islam smeltes sammen i en annen. Å manøvrere i dette medielandskapet kan være vanskelig, ikke minst når begge sider forsøker å manipulere mediene til sin fordel.

Kunsten kan virke ubetydelig i disse sammenhengene, men den har potensiale til å spille en vesentlig rolle som motstand mot disse kortslutningene. Kunstnere jobber i et annet tempo, de former virkeligheten på en annen måte, bruker andre strategier og kan formulere (visuelle) språk som kan ivareta de nyansene som overses, bevisst eller ubevisst, i den hurtige hverdagsinformasjonen der forholdet mellom det private og det offentlige oppsluker hverandre, og der den sterkestes rett råder.

Andreas Bennin, Nøytral sone, 2013.

Andreas Bennin, Nøytral sone, 2013.

At kunst har betydning utover seg selv, blir tydelig når man ser hvor mange kunstnere som i dag blir forfulgt av sine myndigheter verden over for sine opposisjonelle ytringer. I et intervju forteller Joakim Borda-Pedreira at Landsforeningen Kunstsentrene i Norge ønsker nå å etablere fribyer i Norge for forfulgte kunstnere, slik at de kan jobbe fritt.

I dette nummeret har vi også intervjuet flere kunstnere som peker mot oversette eller skjulte fenomener. Andreas Bennin vier i sitt flerårige prosjekt A Nation Restored oppmerksomheten mot Forsvarsbyggs «rehabilitering» av et skytefelt på Dovre, mens Susan Hiller gjennom hele sin karriere har en forkjærlighet for det irrasjonelle, det kvinnelige og «utenforskapet».

Også i kunsthistorien finnes det utallige kunstnere som har blitt oversett, både i sin samtid så vel som i senere tid. I sin samtid ble ikke Peder Balke anerkjent på lik linje som sine samtidige J. C. Dahl og Caspar David Friedrich. Nordnorsk Kunstmuseum har denne sommeren vist en stor utstilling viet Balke, som til høsten skal vises på National Gallery i London. Dermed ser Balke ut til å få sin oppreisning.

Vilde von Krogh, Sjakk Matt I, 2013. Foto: Boguslaw Mroczkowski

Vilde von Krogh, Sjakk Matt I, 2013. Foto: Boguslaw Mroczkowski

Utover dette byr vi på intervjuer med flere av kunst-Norges nytilsatte ledere, reportasje fra Leipzig, og ikke minst portrettet Vilde von Krogh. Ved siden av sin egen kunstneriske karriere, har von Krogh initiert ulike foretak og institusjoner som har hatt stor betydning, særlig for unge kunstnere, i å skape nettopp det rommet for meningsutveksling og kunstneriske ytringer som trengs for å slippe til andre stemmer enn de dominerende.

KUNSTforum 3 / 2014 slippes på Prosjektskolen i kveld. Les mer i egen artikkel.

]]>
http://www.kunstforum.as/2014/09/kunst-som-ytringsrom/feed/ 0
KUNSTforum #3 2014 http://www.kunstforum.as/2014/09/kunstforum-3-2014/ http://www.kunstforum.as/2014/09/kunstforum-3-2014/#comments Thu, 18 Sep 2014 09:53:32 +0000 http://www.kunstforum.as/?p=18299 Hovedsaker: Vilde von Krogh, Andreas Bennin, Susan Hiller, Fribyer, Plattform, Leipzig (reportasje), Peder Balke (reportasje).

hit for å abonnere!

KunstForum-3-2014 omslagRedaksjonen
Ansvarlige redaktør: André Gali
Redaktør: Monica Holmen
Medvirkende redaktør: Trine Otte Bak Nielsen
Redaksjonsråd: Are Blytt, Joakim Borda, Randi Grov Berger, Per Kristian Nygård, Marit Strømmen, Hanne Cecilie Gulstad, Magnus Bons, Helena Björk.

Øvrige medarbeidere
Tonje Gjevjon (tegneserie).
Korrektur: Tove Sørvåg, Wenche Emily Nessler. Oversettelse: David Almnes.
Forsidefoto: Vilde von Krogh (Foto: Martin Rustad Johansen).

 
 

Innhold

  • s. 5      Leder/ bidragsytere
  • s. 6      Profiler: Anthea Buys, Hooman Sharifi, Leif Magne Tangen, Lars Grambye, Johan Börjesson, Hjørdis Kurås
  • s. 12    Å skrive historien på nytt – Andreas Bennin forteller om sitt seneste prosjekt hvor han dokumenterer det han mener er en omskriving av historien
  • s. 16    Å kartlegge utenforstående – Susan Hiller retter fokus mot utenforstående og oversette delerav vår kultur
  • s. 20    Ytringens fristed – Kunstsentrene i Norge vil opprette fribyer for forfulgte billedkunstnere
  • s. 26   Forbildene: J.C. Dahl & Christian Krohg
  • s. 28    Portrett –Det er som tilrettelegger og vertskap for andres kunstnerskap, og som aktør på en aktiv samtidskunstscene, at Vilde von Krogh har vært mest synlig
  • s. 34   Fra fengsel til fristad -Etter å ha vært utgangspunkt for demonstrasjonene mot diktaturet DDR, er Leipzig blitt et kunstnerisk fristed
  • s. 38   Sent, men godt -Peder Balke står kan hende foran sitt internasjonale gjennombrudd, mens han i sin samtid ble oversett
  • s. 42     Workspace: Kenneth Alme
  • s. 44     Content: Mathijs Van Geest
  • s. 46     Context: Plattform
  • s. 48     Bokforum
  • s. 50     Kalender

Selected articles in English:

  • s. 54     Andreas Bennin
  • s. 55     Susan Hiller
  • s. 57     Vilde von Krogh
  • s. 59     Peder Balke
  • s. 61     Plattform
  • s. 62     Essay: Beyond Politicized Economy by Jussi Koitela
]]>
http://www.kunstforum.as/2014/09/kunstforum-3-2014/feed/ 0