1) Det indirekte sitatet nederst i fjerde spalte: “Strøm-Olsen påpeker at det ikke hjelper å kaste penger på problemet (om kritikk)”. Det har jeg ikke sagt, eller godkjent, derimot har jeg sagt at det grunnleggende problemet er at medier ikke vil bruke penger på kunstkritikk.

2) En liten feilsitering om private gallerier, auksjonshus og kunsthandlere, jeg påpekte at de fikk liten plass i meldingen, men ble sitert på at de ikke ble nevnt. Dette stemmer, de er nevnt.

Til slutt en liten detalj, som jeg egentlig ikke har noe med å gjøre, men allikevel: tittelen. Stortingsmeldingen glemmer overhodet ikke næringslivet (altså Hydro, Statoil osv), men tar lett på den delen av kunstlivet som er næring.

Avisen er orientert om disse momenter.

For min del så mener jeg at CV bør i mye større grad telle sammen med alder i vurderingen, særlig av GI, slik også NBK selv har argumentert for i GI-debatten tidligere i vår. Slik jeg oppfatter denne stipendkomiteens svar i media, har de gått bort fra dette prinsippet og lagt mye større vekt på kunstnerisk kvalitet enn på aktivitet. Hele poenget med GI var jo å vekte hele kunstnerskapet samlet, der alle de fagfolkene som har sørget for kunstneren sin samlede karriære gjennom utstillinger, utsmykkinger, innkjøp – altså kunstnerisk aktivitet – var avgjørende for tildelingen. Kunstnerisk kvalitet skulle kun vektlegges av komitéen når to kandidater sto likt. Jeg mener helt klart vi trenger en granskning av dette og en revurdering av hvordan stipendmidlene fordeles, slik at vi kan kjenne oss trygge på at vi alle blir vurdert for vårt arbeid som billedkunstnere og at fordommer kan legges til side om hvor i landet man kommer fra eller har valgt å bosette seg og ikke minst eget nettverk. Og så må jeg trekke litt på smilebåndet av at det er særlig kunstnere utenfor Oslo som ønsker seg internasjonale jurymedlemmer og tror de vil komme bedre ut da….

Kanskje burde du også trukket fram de positive sidene.

Jeg er temmelig sikker på at GI er en ganske rasjonell og effektiv næringsstøtte til kunstnere. Som sådan skaper den ikke mer konkurransevridning enn alle andre ordninger; stipend, prosjektstøtte og vederlag, men den har flere positive sider.

1. Først og fremst representerer GI en stabilitet som kunstnere sårt savner. Det viser alle undersøkelser.
2. GI er med å gi en viss ”livsløpsgaranti” i noe som må karakteriseres som en svært hard og krevende bransje.
3. Mange kunstnere med GI benytter stabiliteten til å investere i produksjonsutstyr og produksjonslokaler.
4. Flere kunstnere med GI driver også kunstformidling, gallerivirksomhet og er viktige kulturaktører i sitt lokalsamfunn fordi de har økonomi til å være nettopp det.
5. GI er også et kulturpolitisk virkemiddel som bidrar til at kunstproduksjon fra alle aldersgrupper kan sikres.
6. Brukt på rett måt kan GI også trygge en regional kunstproduksjon.

Problemet med avkortning kan enkelt reguleres ved å høyne taket. Eksempelvis kan man si at avkortningen kommer inn når kunstneren når en inntekt som tilsvarer gjennomsnittelig inntekt for lønnsmotagere. Pr i dag er det ca 45000kr/mnd for menn i min alder.

Det gjelder også å få problemstillingene i rett perspektiv: Er hovedproblemet at vi har mange kunstnere med millioninntekt, eller er problemet at de aller fleste kunstnere som kvalifiserer til GI, lever på brøkdelen av hva som regnes som gjennomsnittelig inntekt?

Hvis jeg ikke husker helt feil viste levekårsundersøkelsen at gjennomsnittelig ÅRSINNTEKT for kunstnere er lavere enn gjennomsnittelig inntekt pr MÅNED for lønnsmotagere.

Et gammelt ordtak sier at når krybba er tom bites hestene. Krybba er langt i fra tom i kunstfeltet, men det blir stadig flere hester. Skal man analysere situasjonen ut i fra et markedsperspektiv er ikke problemet at GI er konkurransevridene, men at man har et marked som ikke fungerer.

Økonomien i systemet er ganske enkelt for liten og den kraftig økede støtten/subsidiene til unge kunstnere gjør at det naturlige frafallet av produsenter i markedet fordrøyes. Med markedet mener jeg selvfølgelig ikke det rendyrkede kommersielle markedet, men den helheten av inntekter som stammer fra kunstnerisk arbeid. Dvs, salgsinntekter, stipend, prosjektstøtte, utsmykking, konsulentoppdrag etc, etc.

Når det naturlige frafallet uteblir, følger det ganske logisk at de yngre kreftene etter som de blir eldre, flytter oppmerksomheten mot de deler av subsidiene som er rettet mot de som er eldre. Slik kan de sikre forsatt aktivitet i markedet. Det er kanskje der vi er nå.