Fast plass for kvinner på kunstfeltet

Lørdag 16. november inviterte Stiftelsen 3,14 i Bergen til åpent seminar om kunsthierarkiet, makt og likestilling i Norge i dag under fanen 100 år! Kunsten å åpne dører. Seminaret var det tredje og siste arrangementet avholdt i forbindelse med en markering av stemmerettsjubileet i Norge. Det ble gjennomført i samarbeid med Knipsu og Kunst- og designhøgskolen i Bergen.

Fra venstre: Knut Jøsok, Annette Kierulf, Dag Solhjell, Karin Hindsbo og Sigrun Åsebø. Foto: Anna Borcherding

Fra venstre: Knut Jøsok, Annette Kierulf, Dag Solhjell, Karin Hindsbo og Sigrun Åsebø. Foto: Anna Borcherding

Mannsdominert offentlig rom
Dagens første innlegg var ved Nora C. Nerdrum og Hilde Herming. De er initiativtakerne bak prosjektet Fast Plass som tar sikte på å kartlegge minnesmerker av historiske kvinner i det offentlige rom. Hypotesen deres er at minnesmerkene – eller snarere fraværet av dem – viser at det offentlige rom ikke bare er politisk, men også ideologisk sett mannsdominert.

– Det finnes svært få monumenter av kvinner generelt, og få av historiske kvinner.

– Derimot ser man en god del skulpturer av helgener, nymfer og andre mytiske skapninger, utdyper Nerdrum og minner oss samtidig om viktigheten av å stille spørsmålstegn ved forskjellen på objekt og subjekt, ikke minst i disse skulpturparktider.

– Denne mangelen på monumenter av kvinner sier noe om kvinners posisjon i samfunnet over tid, understrekte hun og bemerker at det heller ikke eksisterer et landsdekkende arkiv over minnesmerker i Norge.

Nerdrum og Herming presenterte deretter en oversikt over et utvalg kartlagte minnesmerker av historiske kvinner, og lister opp kriteriene som trolig har blitt lagt til grunn for hvert enkelt monument: kongelige, velgjørere, idrettsutøvere, pionérer, osv. De påpekte at de fleste av disse minnesmerkene er reist på initiativ av private aktører og foreninger, ikke det offentlige.

– Hvem har makt til dette?  Hva gjør det med vårt kollektive minne? spurte de retorisk.

Med dette understrekte Nerdrum og Herming vesentlige spørsmål som vi alle og enhver bør stille oss. Vi bør reflektere over konsekvensene av at vi tillater private markedskrefter å sette preg på vår kollektive hukommelse og den medfølgende representasjonen av verdier og idealer.

Fast Plass er et pågående kartleggingsprosjekt, og Nerdrum og Herming er stadig på jakt etter flere kvinnelige skulpturer. For faktum er:

– Menn har fortsatt en posisjon mens kvinner må kjempe for en posisjon, poengterte de.

Feminisering av kunstfeltet?
Dag Solhjell snudde det hele på hodet med spørsmålet: Opplever vi en feminisering av kunstfeltet i dag? Dette utdypet han ved å vise til statistikk fra de store kunstorganisasjonene og institusjonene i Norge, som tydelig domineres av andelen kvinnelige medlemmer og ansatte. Han kunne blant annet opplyse om at hele 75 prosent av NBKs medlemmer er kvinner og at Nasjonalmuseets stab består av langt flere kvinner enn menn. En viktig faktor i følge Solhjell antas å være at kvinner organiserer seg i større grad og tar lengre utdanning enn sine mannlige kolleger.

– Vi ser at utdanning blir mer kvalifiserende og dermed blir kvinner bedre kvalifisert enn menn.

Kretsløp
Solhjell refererte til det analytiske begrepet kretsløp som han tyr til i sin beskrivelse av kunstfeltet, som deles inn i tre kategorier; det eksklusive, det inklusive, og det kommersielle. I de forskjellige kretsløpene er det tale om henholdsvis symbolske, politiske, og økonomiske belønninger. I følge Solhjell ser man at menn dominerer i det eksklusive og kommersielle kretsløp, med andre ord drives de av symbolsk og økonomisk belønning.

– Jo større omsetning private gallerier har, jo flere har daglige ledere som er menn. Den samme tendensen gjelder mannlige kunstnere;

– Menn dominerer som kunstnere i de kommersielle utstillingene.

Hvorvidt det er legitimt å påstå at kvinner dominerer og feminiserer kunstfeltet, skapte stor uenighet blant tilhørerne. I virkeligheten kommer dette dessuten særlig til uttrykk i spørsmål knyttet til avvik ved utdeling av stipend og innkjøp av kunstverk, hvor kvinner tilsynelatende ikke er i flertall.

– Kvinner har fått dominerende plass, men bildet er ikke entydig i alle kretsløp, avrundet Solhjell.

Nyansert og komplekst
Karin Hindsbo, direktør for Sørlandets Kunstmuseum og påtroppende direktør ved KODE i Bergen, var siste innleder før den avsluttende debatten. Hun viste til en konferanse holdt i Danmark i 2003 under fanen Før Usynligheten. Denne tok for seg likestilling i kunsten og ledet i etterkant til en stor debatt om kvalitetsbegrepet, hvor galleriene hevdet at det konsekvent ble kjøpt inn på bakgrunn av kvalitet og ikke kjønn. Hindsbo presenterte deretter statistikk som kunne fortelle at antall innkjøpte verk av kvinnelige kunstnere i Danmark har økt fra 6,5 prosent til 27 prosent i tidsrommet 2004–2007. Det vites ikke sikkert hva denne markante økningen skyldes, men det er rimelig å anta at økt bevissthet rundt kvinnelige kunstnere har bidratt til bedre vilkår for kunsten.

– For å kartlegge gallerier og museers innkjøp av kunstverk av kvinnelige kunstnere er det flere parametre som må sees på, understrekte hun videre.

– Antall kunstnere, antall verk, kunstverkenes verdi – dette er komplekst og mange faktorer henger sammen. Derfor er det viktig å være nyansert når vi ser på statistikk.

Et eksempel på dette er prosjektet som SKMU gjorde tidligere i år ved nyhenging av samlingen. De gikk gjennom hele museets samling, hvor det riktignok er en anseelig andel kvinner. Ved nærmere ettersyn viste det seg imidlertid at det var hovedsakelig innen kunsthåndverk kvinnene var representert, og at den samlede verdiene av verk fra kvinner var lavere enn fra menn.

Hindsbo påpekte videre at lønnsnivået til kvinner på kunstfeltet ikke er likestilt med menn på samme felt, tilsvarende samfunnet for øvrig. I Danmark tjener kvinnelige kunstnere 85 prosent av menns lønn, mens det i Sverige og Norge ligger på henholdsvis 90 prosent og 87 prosent. I tillegg bekreftet hun Solhjells påstand om at kvinner er mest organisert og la til at menn med høy inntekt er minst organisert.

– Og til de som spekulerer i at skjevheten kan skyldes kvinners permisjonstid og prioritering av familie, så får kvinnelige kunstnere i snitt færre barn enn gjennomsnittet, også færre en sine mannlige kolleger, kunne hun opplyse.

Denne tanken ble hengende i luften før den avsluttende delen av programmet – paneldebatten – ble introdusert av Sigrun Åsebø, førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium ved Universitetet i Bergen.

Hvor går veien videre?
Foruten ordstyrer Sigrun Åsebø besto panelet av privat kunstsamler Knut Jøsok; kunstner og professor ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen; billedkunstner Annette Kierulf, i tillegg til kunstner; Karin Hindsbo og Dag Solhjell.

– De siste ti årene har vi sett en tendens med kvinneutstillinger, som bl.a. Kiss Kiss Bang Bang i Bilbao, Elle på Centre Pompidou og Konstfeminism i Sverige. Og vi har opplevd økt fokus på kvinners stilling på kunstfeltet. Så hva bør vi tenke på i dag? innledet Åsebø.

Hindsbo understreket igjen at det er snakk om et komplekst apparat uten kortsiktige løsninger og oppfordret alle til å jobbe bevisst og langsiktig med det.

– Det er mange kvinner ansatt på institusjonene, men likevel kjøpes det mest kunst av menn.

Med andre ord er det et stykke igjen til reell likestilling blant kunstnerne.

Solhjell på sin side poengterte at man må se på mulighetsbetingelsene for likestilling mellom kvinner og menn, og hevdet at likestillingskravene ble innfridd rundt 1990 i takt med økningen av andelen ansatte kvinner på kunstfeltet. Uttalelsen møtte skepsis og motbør fra tilhørerne, hvor det fra flere hold ble bemerket at kvinner utvilsomt fortsatt er underrepresentert som både kunstnere og stipendmottakere.

Også kuratoren ble trukket inn, idet Annette Kierulf bemerket at det ligger et ansvar hos hver enkelt kurator for å sikre en mer representativ andel kunstverk av kvinnelige kunstnere i utstillinger og samlinger rundt omkring. Hindsbo bifalt:

– Når vi kjøper et verk, så blåstempler vi det også. Det ligget et ansvar hos de offentlige institusjonene. Media har også et stort ansvar her. Kvinnelige kunstnere er mindre i media.

I det internasjonale kunstfeltet finnes det en rekke rangeringer av verdens beste kunstnere, og kvinners plassering på listene kommer opp i diskusjonen og følgelig også kvalitetsbegrepet. Kierulf påpekte at subjektivitet er det interessante aspektet ved kunstfeltet og at en internasjonal rangering ikke nødvendigvis gir oversikt over kvalitet. For også her er kvinner underrepresentert.

– En liste med 90 prosent menn er ikke representativ, bemerket Hindsbo.

Diskusjonen fortsatte omkring ulike forklaringsmodeller og om skylden kan legges på institusjonsstrukturer eller på kvinnene selv – som angivelig ikke våger heve stemmen og som ikke har nok risikovillighet til å satse på egne prosjekter. Her kom det ingen klar konklusjon, men det var tydelig at debatten lokket frem en rekke gode argumenter og motstridende meninger. Avslutningsvis ble Kierulfs kommentar stående som en viktig påminnelse:

– Feminismens historie må fortelles igjen og igjen til nye kull med studenter. Den ble ikke avsluttet med stemmeretten. Den har en bevissthet som ligger i bunnen.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*