Jeg vet ikke om jeg er den eneste som kan identifisere seg med Tornerose. Innimellom føler jeg det som om jeg har sovet i 100 år og at det tilsynelatende over natten har skjedd en revolusjon hva angår kjønn og likestilling.
Slik var det å lese Frida Forsgrens omtale av den nye samlingsmonteringen på SKMU. En utstilling hvis uttalte premiss er å sette fokus på representasjonen av kvinnelige kunstnere i museets samling.
Karin Hindsbo, direktør Sørlandets Kunstmuseum
Ifølge Forsgren har vi tydeligvis kommet forbi det punktet hvor det er en god ide å tematisere kunst av kvinner og det faktum at kjønnsrepresentasjonen i kunstmuseers samlinger er så skjev som den er. Og jeg kjenner jeg går trett når jeg leser i Kunstforum at monteringen av samlingen er problematisk blant annet fordi monteringen forekommer i jubileumsåret for kvinners stemmerett, fordi man stigmatiserer kvinner ved å gjøre en utstilling med verk av kvinner – og fordi det mangler flere menn i utstillingen.
En premiss ved en samlingsmontering er jo alltid at det er den pågjeldende samling som danner utgangspunktet. Derfor er hverken muligheter eller verker uendelige. At utvalget hva angår kvinnelige kunstnere i samlingen er begrenset viser vi i en statistikk som er brakt ved inngangen til samlingen. Det vil for eksempel si at det inntil 1900 faktisk ikke er flere verk å velge imellom enn de som er med i utstillingens første rom. Et faktum vi også gjør oppmerksom på i de tilhørende veggtekstene.
Derfor handler utstillingen om de historier som knytter seg til de verk vi har. I tillegg handler tematiseringen om vilkår og muligheter for kvinnelige kunstnere gjennom de siste 100 år. For det er jo disse vilkår som gjør at det ikke finnes flere verk av kvinner i samlingen vår.
Ankene i omtalen utspringer alle av at Forsgren ikke bryr seg om denne tilnærmingen overhodet. Det er ikke aktuelt eller gyldig å ta fokus på verk av kvinnelige kunstnere i samlingen. Det får man selvfølgelig mene, men når dette er utstillingens uttalte utgangspunkt da bør man forholde seg til dette i en kritikk.
Av denne grunn gir det ikke så veldig mye mening å etterlyse flere mannlige kunstnere i utstillingen. Omtalen fremhever eksempelvis at utstillingen hadde vært bedre om det var med mannlige kunsthåndverkere. Og på SKMU har vi bestemt flere dyktige mannlige kunsthåndverkere i samlingen, men nå handler utstillingen jo bare ikke om kunsthåndverk og myke, feminine former – den handler om de kvinnelige kunstnere i samlingen, og hva slags kunst de er representert med.
Noen menn er allikevel inkludert i utstillingen, men det er nettopp for å illustrere noe av kvinners historiske forutsetninger for å lage kunst. I tilfellet Christian Kroghs Albertine, Olaf Isaachsens aktstudier fra Paris, eller Gerhard Munthes kartong for tekstil, Naiader. Alle viser på hver sin måte hvor vanskelig det var for kvinner å oppnå like sosiale rettigheter, eller bli akseptert på lik linje som menn.
Nå, det er ikke første gang at en utstilling med kvinnelige kunstnere har blitt kritisert for ikke å ha flere mannlige kunstnere med. Det er heller ikke første gang noen er skeptiske overfor å fokusere på kvinner i et jubileumsår. Det har jeg sågar selv uttalt meg om. Men der er jo forskjell på å stille seg spørrende til fremtidens fokus på representasjon og mene at selve fokuset på kunst av kvinner i det hele tatt er problematisk.
Det er kanskje nettopp her følelsen av å være Tornerose dukker opp i meg. Hva har skjedd mens jeg sov som gjør at det ikke er relevant å fokusere på verk av kvinner – å fokusere på kvinner, vilkår og rettigheter i jubileumsåret for kvinners stemmerett i Norge?
Jeg tenker, om et fokus på kunst, kvinner og representasjon ikke er relevant skulle vi da ikke være kommet astronomisk mye lenger? Da skulle statistikken på lønninger, lederstillinger, toppledelse, museumssamlinger, prisutdelinger mm sett helt annerledes ut. Da ville ikke kvinner offentlig bli trakassert i et så anselig større omfang som menn, kvinnelige politikeres påkledning ville aldri bli fremhevet i mediene osv. Nå har jeg for ikke så lenge siden diskutert statistikken på museumssamlinger og i Stortingsmeldingen for visuell kunst i Kunstforum, og jeg vil her bare henvise til de veldig skjeve og for meg faretruende statistikker fra de seneste årene, som understøtter behovet for dette fokuset.
Ikke desto mindre sammenlignes vårt fokus i utstillingen med et av 1970- og 1980-tallets «rehabiliteringsprosjekter». Og nå blir jeg fullstendig tidsmessig forvirret – 1970-1980? Kanskje jeg her kan spørre om i hvilke «rehabiliteringsprosjekter» på 1970- og 1980-tallet en offentlig kunstinstitusjon har fokusert på verk av kvinner, forholdt seg kritisk til kjønnsfordelingen i egen samlingen og utstilt statistikken?
Videre kan man spørre om det er rimelig å overse den problematisering av definisjonsmakten som nettopp ligger i det kritiske blikket som vies SKMU sin egen innkjøpspolitikk og i statistikken vi presenterer? En statistikk som ikke kun tar fatt på antall innkjøpte verk, men også verdien det er kjøpt inn for, separatutstillinger, publikasjoner mm. Som Forsgren selv skriver er man som museumsinstitusjon «med på å lage historie og etablere kunstnerkanonen ved hvert eneste innkjøpte verk». Selve premisset i utstillingen – å ta et kritisk blikk på hvordan kjønnsbalansen er i museets innkjøpshistorikk, og vise hva slags kunst som har vært kjøpt inn av kvinner – er da akkurat en måte å synliggjøre både definisjonsmakt og kvalitetskriterier i form av konkrete kunstverk.
Men nok om det. Den avgjørende innvendingen mot vårt fokus i samlingen er at SKMU med en utstilling som eksplisitt fokuserer på verk av kvinner gjør kvinner til «en egen sub-kategori adskilt fra resten av kunstverdenen, og at kvinnelige kunstnere forblir et B-lag.»
Det argumentet har vi sett og hørt tusenvis av ganger. Likevel er det nok dette som for alvor får meg til å gni meg i øynene – og til å skrive denne tekst. Er det virkelig sant? Blir kvinnelige kunstnere et B-lag av å bli utstilt sammen?
Her tenker jeg: hvilken premiss ligger bak dette argumentet? Har vi noensinne hørt at mannlige kunstnere blir et B-lag av å bli utstilt sammen? Om kvinnelige kunstnere kun kan inngå på A-laget dersom det er mannlige kunstnere til stede – hva forteller da dette oss? Da må kvinnelige kunstnere rett og slett i utgangspunktet være dårligere enn deres mannlige kollegaer dersom argumentet skal holde stikk. Det mener jeg simpelthen ikke er riktig.
Omtalen forsetter: «Noe av det mest stigmatiserende for en kvinnelig kunstner er nettopp å bli kategorisert i kategorien ‘kvinnelig kunstner’».
Noe av det mest stigmatiserende i 2013 for en kvinne er å være i en kategori som kvinne? Seriøst? For meg er ikke dette «stigmatiserende». Og jeg er heller ikke sikker på, at dette er den generelle holdning i dag lenger.
Noe som fremheves mange steder i slike diskusjoner om kategoriseringer er Spellemannsprisen. I Forsgrens omtale nevnes også Spellemannsprisen direkte i sammenheng med den såkalte stigmatiseringen av kvinner. La oss se litt nærmere på det.
Siste år besluttet styret bak den norske musikkpris Spellemannsprisen seg for å nedlegge kategoriene mannlig og kvinnelig artist. Det hele startet i 2008 hvor Susanne Sundfør som mottok prisen proklamerte at hun var artist og ikke kvinne. I dag er det så bare en kategori – årets artist. På den måte er kategorien ukjønnet og man vurderes som kunstner fremfor å bli vurdert ut fra sitt kjønn.
Som nesten en slags seiersrus har dette spredt seg. Det gir ingen mening med fastholdelse av kategoriene menn og kvinner i dag! Se bare på Spellemannsprisen.
Men man glemmer her at musikkbransjen har noen av de mest skjeve statistikker hva angår kjønn – ikke minst i prisutdelingene – og man har tilsynelatende i disse diskusjonene helt glemt den nedlatende og faktisk forulempende innledningen til utdelingen av prisen for årets kvinnelige artist i 2008, som var utslagsgivende for den dengang 21-årige Sundførs reaksjon.
Det var nemlig ikke en likefrem hyggelig og ukjønnet introduksjon til Spellemannsprisen for årets kvinnelige artist som ledet frem til at Sundfør etter en lang pause uttalte denne ene, nå legendariske setning: «Tusen takk. Jeg er først og fremst artist og ikke først og fremst kvinne». I betraktning av at de to mannlige musikere som skulle utdele prisen blant annet ved åpningen av kuverten uttalte at de nå skulle ‘sprette den opp’ for å se hvem de skulle til sengs med, var det en forståelig og prisverdig reaksjon. Senere valgte Sundfør å trekke seg da hun igjen ble nominert i den samme kategori, og nå er kategorien avskaffet.
Selv ville jeg sannelig heller ikke stille opp til en pris i en kategori som åpenlyst er hånet og sett ned på i en slik grad at utdelerne snakker om småjenter i bleie og om å knulle vinneren – fordi det er en kvinne. Da finnes det vel ikke noe annet alternativ enn å avskaffe kategoriene helt.
Men det betyr jo ikke at statistikken mirakuløst har endret seg over natten og at det derfor ikke er et behov for et fokus på kvinnelige artister – musikere eller kunstnere. Avskaffelsen av kategoriene i Spellemannsprisen har for meg å se intet å gjøre med at kvinner satt sammen gir et B-lag, eller diskusjoner om kjønn og representasjon har blitt likegyldige. Det forteller oss mer noe om hvor tøft det er å være kvinnelig musiker og bli anerkjent – også i 2013.
Det er handlinger som stigmatiserer kvinner. Det er jeg enig i. Trakassering, retorisk nedkjøring og det som er enda verre – det er stigmatiserende. Men det er ikke stigmatiserende å stille ut verker av kvinner eller dele ut priser til kvinner. Det stigmatiserende i denne sammenhengen ligger i den vedblivende diskriminerende retorikken og i det implisitte utgangspunkt at kvinner bare ikke er gode nok.
Jeg tenker nå for å være helt ærlig at kanskje det ikke er meg som har sovet i 100 år, men retorikk og tankemåte som stadig er som i 1913?
For noen år tilbake fikk jeg kritikk for å vise en utstilling med bare verk av kvinner. Argumentet var at det var synd for mennene at de ikke fikk være med. Nå får vi så kritikk fordi vi i en utstilling med overvekt av kvinner gjør kvinner til et B-lag. Og fordi vi fokuserer på kvinner i jubileumsåret for kvinners stemmerett i Norge. Jeg undrer meg om når og om det noensinne blir ok å gjøre en utstilling med verk av kvinner.