Mangelfulle posisjoner

Den nyåpnede utstillingen på Museet for samtidskunst presenterer ulike posisjoner i norsk videokunsts relativt korte historie. Til tross for gode enkeltarbeider fremstår posisjonene som noe uavklarte og tilfeldige.

Kjell Bjørgeengen, ´Shift´, 1995. Videoinstallasjon. © Museet for samtidskunst.

Kjell Bjørgeengen, ´Shift´, 1995. Videoinstallasjon. © Museet for samtidskunst.

Paradoks. Posisjoner innen norsk videokunst er et nytt kapittel i serien der Museet for samtidskunst tar utgangspunkt i egen samling og presenterer mediespesifikke verk.  Turen har nå kommet til videokunstavdelingen.

De totalt 34 verkene av 24 kunstnere, hvorav 11 er kvinner og 13 er menn, presenteres i museets andre etasje, innenfor et tematisk og kronologisk rammeverk. Videokunstens utvikling får dermed både en historisk, innholdsmessig og teknologisk gjennomgang. Det understrekes av museet selv i pressematerialet at de åtte temaene som utgjør rammeverket ikke er utelukkende, men at samme kunstner eller verk kan plasseres innefor flere kryssende berøringspunkter. Temaene, eller posisjonene, har fått titler som Identitet, Et poetisk narrativ, Det virtuelle, Det materielle, Et konseptuelt utgangspunkt etc.  Rammeverket kan dermed brukes og forstås som et pedagogisk hjelpemiddel for utstillingen, og det er positivt at det gjøres forsøk på å kategorisere og kontekstualisere arbeidene både teoretisk og historisk.

Katalogens tekster gir også en viss historisk gjennomgang, samt en kort presentasjon av hver kunstner og beskrivelser av verkene.

Tidsmessig starter utstillingen med Marianne Heskes installasjon Hall of Fame fra 1978, oppskriftsmessig plassert i korridoren som går rett frem når man kommer opp trappen.

Marianne Heske, ´Hall of Fame´, 1978. Videoinstallasjon. © Museet for samtidskunst.

Marianne Heske, ´Hall of Fame´, 1978. Videoinstallasjon. © Museet for samtidskunst.

Vi får også se Kjartan Slettemarks verk fra videokunstens barndom på 1980-tallet, som 30 år senere ikke står tilbake for all verdens hjemmesnekrede iscenesettelser som daglig lastes opp på You Tube. Utstillingen avrundes med Sven Påhlssons store videoinstallasjon Running High fra 2012.

Malplasseringer
Enkelte av posisjonene virker dog underlige, eller snarere konstellasjonen av kunstnere innenfor de ulike posisjonene. I utstillingen sammenlignes for eksempel Sven Påhlsson og Matias Faldbakkens arbeider. Videoene deres er montert i hver sin åpne sal ved siden av hverandre, og konsekvensen er at lyden fra Faldbakkens arbeid Getaway (2003) infiltrer Påhlssons verk Crash Course (2001) på en irriterende måte.

Det tekniske utgangspunktet for disse to verkene er ganske ulike – selv om de i og for seg tematisk berører det samme området – så hvorfor er de plassert under temaet Det Virtuelle – et ekspansivt medium? Påhlsson jobber uten tvil virtuelt og dataanimert, mens Faldbakken har hentet videosnutter fra You Tube av hasardiøs råkjøring, og benytter seg dermed av samplet eller appropriert materiale, noe som for øvrig kunne vært et tema for seg. I og for seg er sampling en ekspansiv uttrykksmåte, men sammenhengen forblir noe uklar.

Den kategorien som grenser opp mot det ekspansive, nemlig Et poetisk narrativ – det medierte bildet, har gitt rom for interessante verk innenfor en ny måte å fortelle historier, men det snevres inn ved å kun bruke det poetiske ved disse verkene som utgangspunkt.

Lotte Konow Lund, ´The Total Cycle of Psychoanalysis in Seven Minutes´, 1998.  Video. © Museet for samtidskunst

Lotte Konow Lund, ´The Total Cycle of Psychoanalysis in Seven Minutes´, 1998. Video. © Museet for samtidskunst

Forutsigbare gjensyn
Med videoer følger gjerne lyd, noe som kan by på utfordringer i slike mønstringer av store videoarbeider. Dessverre er lyden fryktelig lav på enkelte verk: Ole Jørgen Ness, Lars Lauman, Per Teljer, Jason Havneraas. Heldigvis er de to sistnevntes arbeider tekstet. Til gjengjeld er lyden skingrende høy på andre: Lotte Konow Lund The Total Cycle of Psychoanalysis in Seven Minutes fra 1998, som også fullstendig overdøver Narve Hovdenakks gjentatte beklagelser i Sorry, Unnskyld, Jeg beklager! fra 2008.

I utstillingen finner man ellers verk som publikum sannsynligvis kjenner godt fra før og som har vært vist med jevne mellomrom i ulike sammenhenger, sammen med verk som tidligere ikke har vært vist.  Men er ikke litt av poenget med, og ambisjonene bak, slike store gruppeutstillinger å vise bredden og variasjonen i det norske kunstfeltet? Knut Åsdams Pissing fra 1995 og Ole Jørgen Ness´ Opus Osiris fra1994 tåler absolutt gjensyn, men dette er vel ikke de eneste videoverkene disse kunstnerne har laget? Lotte Konow Lund har også flere videoarbeider bak seg som tar utgangspunkt i kjønnsroller, identitet (identitet gjelder ikke bare kjønnsidentitet heller – igjen mener jeg at de nevnte rammene enkelte ganger blir litt snevre) og iscenesettelse – som hun er innordnet under, så hvorfor ikke vise flere eksempler på dette?

Noen kunstnere er representert med flere verk, andre kun med ett, uten noen videre begrunnelser for det. Men når museet kun tar utgangspunkt i sin egen samling så avsløres det her at samlingen norsk videokunst er noe mangelfull og litt tilfeldig preget. Jeg skulle gjerne sett flere arbeider fra flere kunstnere.

Narve Hovdenak, ´Sorry. Unnskyld. Jeg beklager´, 2008. © Museet for samtidskunst

Narve Hovdenakk, ´Sorry. Unnskyld. Jeg beklager´, 2008. © Museet for samtidskunst

Enkeltverk fremfor tematiske posisjoner
Slik jeg leser de åtte temaene så referer de ofte til mediet selv, de skuer innover og tar utgangspunkt i det mediespesifikke. Verkene utforsker forholdet mellom lyd og bilde, hvilke muligheter teknologien etter hvert har gitt kunstnerne og undersøkelse av kjønnsroller, identitet og kunstnerrollen. Men jeg savner verk eller kunstnere som tar opp mer politiske tema. Dette antydes for så vidt i noen av enkeltverkene, men den politiske brodden og et større globalt perspektiv er nesten fraværende. Betyr det at norske kunstnere ikke er opptatt av verden utenfor seg selv, eller er det bare slik fordi samlingen av videoverk er slik den presenteres for oss her?

I møte med utstillingen er det kanskje bedre å ignorere det tematiske,  og heller ta seg tid til å se videoverkene som enkeltverk fremfor kommentarer til de ulike posisjonene.  For det er selvsagt mange gode enkeltarbeider i denne utstillingen. Men den som forventer seg en grundig og bred gjennomgang av norsk videokunst de siste 30 år vil nok bli skuffet, utstillingen viser noen posisjoner, men etterlater også flere spørsmål.

Paradoks. Posisjoner innen norsk videokunst 1980 – 2010 vises på Museet for Samtidskunst 15.02. – 18.08. 2013

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Current ye@r *