Den mytiske rose

Med utstillingen Jay De Feo: A Retrospective på Whitney Museum of Modern Art får man endelig et innblikk i en av beatkulturens viktigste kunstnerskap.

'The Eyes', 1958. Graphite on paper, 42 x 84 3/4 in. (106.7 x 215.3 cm). Whitney Museum of American Art, New York; gift of the Lannan Foundation  96.242.3. © 2012 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), New York. Photograph by Geoffrey Clements

‘The Eyes’, 1958. Graphite on paper, 42 x 84 3/4 in. (106.7 x 215.3 cm). Whitney Museum of American Art, New York; gift of the Lannan Foundation 96.242.3. © 2012 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), New York. Photograph by Geoffrey Clements

Whitney Museum of American Art i New York viser denne våren utstillingen Jay De Feo: A Retrospective, en storstilt mønstring som endelig introduserer den amerikanske kunstneren for et større publikum. Jay De Feo (1929–1989) arbeidet hele livet i California og regnes som beatgenerasjonens viktigste visuelle kunstner. Leiligheten hennes på Fillmore 2322 var sentrum i kretsen av eksperimentelle og opposisjonelle kunstnerne i San Francisco i perioden 1955–1965. Det var her hun lagde sitt mest kjente verk The Rose på veggen hjemme i stua, et verk som opptok all hennes i tid i en periode på nesten åtte år og som til slutt veide mer enn ett tonn.

Utstillingen viser imidlertid at Jay De Feo har flere sider. Til forskjell fra flere av kunstnerne i hennes omgangskrets, var De Feo sterkt opptatt av kunsthistorien, av religion, og av klassisk ikonografi. Hun arbeidet både figurativt, abstrakt, symbolsk, og konseptuelt. Bredden i kunstnerskapet vises gjennom vel 150 verk i ulike uttrykk som smykker, tegninger, fotografier, collager, skulpturer og malerier, fra fire tiår. Felles for alle arbeidene er at de er sterk knyttet til De Feos personlige erfaringer.

Fra Firenze, til fotografier og found objects
I utstillingen får man innblikk i De Feos tidlige klassiske arbeider laget i tiden hun bodde i Firenze og var opptatt av renessansens byplan og klassisk ikonografi: korset, sirkelen, triangelen og kvadratet er symbolske former som går igjen i små abstraherte skisser. Malerier som Annunciation (1957–1959), Veronica (1957) og Daphne (1958) viser De Feos nytolkninger av klassiske motiver fra kunsthistorien, malt med kraftige penselstrøk og taktil malerstil. Hun malte gjerne i gråtoner og bygget motivene opp lagvis, som for eksempel i Annunciation der torsoen til engelen avtegnes som en abstrakt, skulpturell form.

De vare tegningene hennes, der sarte blyantstreker bygger opp figurene, er andre eksempler på hennes forhold til kunsthistorien. Skissene kan minne om Dürers nærstudier av objekter, planter og dyr. Blyanttegningen The Eyes (1958), en monumental nærstudie av De Feos egne øyne, er inspirert av beatpoeten Philip Lamantias dikt Tell Him I Have Eyes only for Heaven.

‘Untitled’, from the Water Goggles series, 1977. Synthetic polymer, charcoal, ink, grease pencil and graphite on paper, 15 x 20 in. (38.1 x 50.8 cm). Private collection. © 2012 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), New York. Photograph by Ben Blackwell

‘Untitled’, from the Water Goggles series, 1977. Synthetic polymer, charcoal, ink, grease pencil and graphite on paper, 15 x 20 in. (38.1 x 50.8 cm). Private collection. © 2012 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), New York. Photograph by Ben Blackwell

Utstillingen viser i tillegg flere av De Feos smykker, sneglelignende, snirklende former som viser den samme interessen for et sentrum som vi ser i hovedarbeidet The Rose. Dette er temaer som også går igjen i hennes fotografier og collager. Her er det nærbilder av blomkålen og rosen, eller utklipp og avrevne figurer som plasseres i en sirkellignende komposisjon. Slik understrekes begrepet centrality som går som en rød tråd gjennom hennes kunstnerskap.

I utstillingen kan man oppleve skulpturer, hastig rasket sammen av found objects, som minner sterkt om verkene til kunstnervenner som Joan Brown (1938–1990) og Bruce Conner (1933–2008), tidstypiske funky beatuttrykk. De senere arbeidene er enigmatiske former som tilsynelatende svever i rommet: Crescent Bridge I (1970–72) er inspirert av tennene hennes og Water Goggles (1977) av svømmebrillene, men abstrahert slik at de ser ut som fjellformasjoner.

Ruvende rose
The Rose (1958–66) er utstillingens definitive hovedverk, og beatkulturens visuelle hovedarbeid. Det er det mest massive, ruvende kunstverket i sin tid, både i fysisk størrelse, vekt, og lengde på skapelsesprosess: det måler 327.3 × 234.3 × 27.9 cm, veier over ett tonn og tok nesten åtte år å lage.

Verket viser linjer som stråler ut fra sentrum, som en eksplosjon av lys eller som en atombombe, linjer som gradvis oppløses og smuldrer bort mot bildets utkant der teksturen blir mer massiv og ujevn. Sentrum har rette linjer og glatt struktur, mens sidene har taktile lag med maling som klumper seg som små fjellformasjoner. Verket består av så mange lag med maling at det buler utover og får en skulpturell form, på det tykkeste er verket nesten 28 cm.

‘The Rose’, 1958–66. Oil with wood and mica on canvas, 128 7/8 x 92 1/4 x 11 in. (327.3 x 234.3 x 27.9 cm). Whitney Museum of American Art, New York; gift of The Jay DeFeo Trust, Berkeley, CA, and purchase with funds from the Contemporary Painting and Sculpture Committee and the Judith Rothschild Foundation  95.170. © 2012 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), New York. Photograph by Ben Blackwell

‘The Rose’, 1958–66. Oil with wood and mica on canvas, 128 7/8 x 92 1/4 x 11 in. (327.3 x 234.3 x 27.9 cm). Whitney Museum of American Art, New York; gift of The Jay DeFeo Trust, Berkeley, CA, and purchase with funds from the Contemporary Painting and Sculpture Committee and the Judith Rothschild Foundation 95.170. © 2012 The Jay DeFeo Trust / Artists Rights Society (ARS), New York. Photograph by Ben Blackwell

Verket gjennomgikk en serie ulike faser, fra klassisk, barokk, rokokko og til klassisk, men felles for alle fasene er linjene som stråler fra midten mot kantene. Selv uttalte De Feo at hun ønsket å lage noe som hadde et sentrum: «something that had a centre to it». Hun ville fange noe universelt og eviggyldig. I løpet av prosessen ga hun verket ulike titler relatert til rosen: «the rose», «the white rose», «the deathrose», og de buktende linjene og de massive malingslagene gir klare referanser til blomstens lag-på-lag struktur og sentralitet.

The Rose hadde, og har fremdeles, en nærmest mytisk status i beatmiljøet, på grunn av de Feos spesielle personlighet og verkets originale natur. Hun var en eksentrisk kvinne som levde livet intenst gjennom kunsten, og som gav blaffen i tradisjonelle kjønnsroller og gjeldende sosiale konvensjoner. Ryktene gikk om at hun hadde blitt forgiftet ved å slikke på penselen med blyholdig maling, og at verket til slutt drepte henne. Verkets mytiske status er ytterligere forsterket av flere dokumentasjoner av det: The Rose ble dokumentert av De Feos venn Wallace Berman som viser de Feo naken, som en organisk del av verket, i en fotoserie. Filmskaperen Bruce Conner laget en trist og suggererende film som skildrer The Rose og Jay De Feos løsrivelsesprosess, The White Rose (1965). Både Conners film og Bermans fotografier vises i utstillingen på Whitney og gir et innblikk i prosessen bak The Rose, en prosess som minner mer om performance eller happening, enn tradisjonelt maleri.

Rosene i Kristiansand
Utstillingen, samt den fyldige katalogen redigert av Dana Miller, etablerer De Feo som en av de sentrale amerikanske kunstnere etter andre verdenskrig og gir innblikk i et helstøpt, personlig kunstnerskap. Og bredden i utstillinga understreker at De Feo er mye mer enn The Rose og beatkultur. For de som ikke kan ta turen til New York kan De Feos Wise and Foolish Virgins (1958) som henger permanent ved Katedralskolen Kristiansand Gimle oppleves.

Utstillingen på Whitney Museum of American Art vises 28. februar–2. juni.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Current ye@r *