Trofaste svensker og utro nordmenn

Stockholm har de mest dedikerte kunstsamlerne og svenske gallerier og auksjonshus boomer. I Norge er markedet drevet av shipping og finans og markedet sliter med å hente seg inn.

Blomqvist Kunsthandel

Vi skriver fire år siden bunnen falt ut av det internasjonale finansmarkedet. En konsekvens, dog kanskje ikke den viktigste, var at omsetningen i det internasjonale kunstmarked falt drastisk, med unntak av i det tyskspråklige Europa.

Sistnevnte ble først forklart med at tysk økonomi tålte finanskrisen godt, men siden da har både kunstmarkedet i USA og England hentet seg forbausende raskt inn. I dag, selv om realøkonomien er svak i veksten, flommer pengene inn i kunstmarkedet. Både Christies og Sotheby’s har levert rekordresultater siden finanskrisen, og messer som Art Basel og Frieze skryter av kanonresultater. Det virker ved første blikk underlig og det har da også ført til at tradisjonelle forklaringsmodeller for vekst i kunstmarkedet er blitt revidert.

Men dette er altså det internasjonale kunstmarkedet, det finnes et marked nærmere oss: det skandinaviske. Også her finner man oppsiktsvekkende resultater. De tre skandinaviske landene har blitt rammet på ulikt vis av finanskrisen. Veksten i norsk økonomi var i 2011 på 2,4 prosent mens den i svensk økonomi var på 3,9 prosent. Danskene hadde det kraftigste økonomiske tilbakeslaget etter 2008 og i 2011 var veksten kun på 1 prosent, etter to år med negativ vekst.

Og effekten på kunstmarkedet? I Danmark har det gått tregt siden 2008, men i 2011 begynte flere gallerier å levere gode resultater. Sverige og Stockholm opplever en boom tilsvarende den som skjer internasjonalt, mens det norske kunstmarkedet i 2011 utgjør bare 80 prosent av omsetningen i 2007. Sett opp mot den norske økonomiens utvikling fremstår det som en meget svak utvikling.

En langvarig historie
I København forteller vurderings- og salgsdirektør ved auksjonshuset Bruun-Rasmussen at man må gå langt tilbake i tid for å forstå dagens danske kunstmarked.
– Går man tilbake til slutten av 1990-tallet var det en overveldende etterspørsel etter eldre dansk kunst i det danske auksjonsmarked, med mange danske kjøpere. Dette bildet endret seg gjennom det økonomisk buldrende 2000-tallet, da moten i større grad dikterte moderne dansk kunst og samtidskunst.

Høykonjunkturen gjorde at mye moderne kunst steg med tresifrede prosentrater forteller han, og på samme tid falt omsetningen av eldre kunst stille og rolig, men ikke tilnærmelsesvis like raskt som den moderne omsetningen steg.
– Da finanskrisen brøt ut i midten av 2008 falt omsetningen av kunst betraktelig, omkring 30-40 prosent, og da primært på moderne kunst, fordi man der hadde sett enorme prisstigninger.
– Situasjonen siden da er en bedring, men primært på verk av bedre kvalitet. Mye av den kunsten av lavere kvalitet som ble hypet på 2000-tallet, har ikke vendt tilbake til samme prisnivå.

I Oslo beskriver Hans Richard Elgheim, direktør ved Grev Wedels Plass Auksjoner i Oslo samme situasjon.
– Det er produsert uendelig mye samtidskunst i Norge de siste 30 årene og som kanskje, vil noen hevde, har vært priset for høyt i utgangspunktet. Kombinasjonen for høye priser og et stort volum er en vanskelig utfordring for de som skal drive et annenhåndsmarked. Skal man få prisene opp må ikke tilbudet bli for stort.

I København forteller vurderings- og salgsdirektør ved auksjonshuset Bruun-Rasmussen at man må gå langt tilbake i tid for å forstå dagens danske kunstmarked.

– Går man tilbake til slutten av 1990-tallet var det en overveldende etterspørsel etter eldre dansk kunst i det danske auksjonsmarked, med mange danske kjøpere. Dette bildet endret seg gjennom det økonomisk buldrende 2000-tallet, da moten i større grad dikterte moderne dansk kunst og samtidskunst.

Han understreker at både volum og prisnivå i kunstmarkedet var på et historisk høydepunkt rundt 2007–2008.
– At det ville ta tid å komme tilbake til dette nivået etter finanskrisen var alle klar over, men fremgangen har likevel gått tregere enn ventet.

Knut Forsberg, Blomqvist Kunsthandel

Knut Forsberg ved Blomqvist forteller om en styrket konkurranse fra statsstøttede gallerier og kunstnergallerier som er i førstehåndsmarkedet.
– De selger ikke mye, men de selger og da blir det mye kunst i markedet. Vi ser jo at to gallerier, GAD og Erik Steen, har lagt ned i år. De har nok merket konkurransen mer enn oss.

Internasjonal tiltrekning          
Men tilbake til Danmark. Der er Nielsen i gang med å forklare at etterspørselsveksten under boom-årene fant sted blant alle typer av velstående dansker. Det var ingen spesielle grupperinger av forretningsfolk som samlet på en bestemt type kunst.
– Det vi kan si er at perioden har «demokratisert» kunsten: langt flere, uten større forhåndskunnskap til markedet, begynte å kjøpe kunst. Nå kan vi konstatere at noen av de kjøperne vi så under høykonjunkturen ikke har vendt tilbake.

Derimot forteller han at antallet internasjonale samlere som opererer på det danske kunstmarkedet er stigende.
– Det gjør at stadig flere viktige verk kommer på utenlandske hender. For den internasjonale veksten er vesentlig sterkere enn den nasjonale etterspørselen. Man kan konstatere at de danske samlerne bør opp i gir. De har pengene, de gode verk er der, men de er så oppsatt på å «stjele» verkene til lave priser, at de glemmer de utenlandske kjøperne som har større investeringsvilje.

Dette mener han også forklarer hvorfor en god del danske gallerier gjør det godt.
– Galleribransjen har det stadig hardt, men de galleriene som har «knekt koden» og funnet de rette kunstnerne til de rette utenlandske markeder har gode tider!

Trofaste svensker
I Stockholm forteller Marina Schiptjenko ved galleriet Andrehn-Schiptjenko en ganske annen historie.
– Det svenske markedet har vært stabilt, blant de svenske samlerne er det en genuin interesse for samtidskunst, til tross for at det også der finnes spekulanter slik det også gjør blant internasjonale samlere. Derimot synes jeg det har vært et skille de siste fem årene. Det er flere svenske samlere av samtidskunst nå enn før. Vi har merket en oppgang her på det nasjonale markedet. Andrehn- Schiptjenko jobber jo internasjonalt og med flere internasjonale samlere, men nå er det stadig flere svenske samlere.

Hun beskriver stikk motsatt tendens enn den man finner i Danmark.
– Da krisen slo til for fullt i 2009 så falt de internasjonale samlerne fra, mens svenske samlere fortsatte å kjøpe.

– Hvordan har finanskrisen påvirket markedet? Er det enkelte kunstnere som er utsatt og er det noen type samlere som har falt fra?
– Det er klart krisen påvirket markedet mye. Og det var spesielt de amerikanske samlerne som falt fra.

Marina Schiptjenko, Andrehn-Schiptjenko Gallery

– Men har smaken endret seg? Kjøpte man mer eksperimentell kunst før?
– Sett i det lyset så har nok maleriet hatt en oppsving. Men som galleri har ikke Andrehn-Schiptjenko merket det, siden vi jobber med kunstnere med ulike medier og kunnskapsrike samlere som ikke spekulerer i kunst.

Interessen for maleri ser man også i Norge kan Ben Frija ved Galleri K fortelle.
– Forrige utstilling, Kira Wager, ble utsolgt med en gang. Det er lite maleri på markedet og disse utstillingene blir attraksjonen blant dem som elsker maleri. Steinar Jakobsens utstilling går også bra, så dette er en bra sesong allerede. Men det er vanskelig å si hva som skjer neste år.

Han mener at det norske markedet i er på vei opp igjen etter krisen.
– Men jeg synes det er vanskelig å snakke om ett generelt marked. Hver kunstner har sitt marked, som kan endre seg. Det viktigste nå er at norske store tunge institusjoner kjøper maleri og det er bra.

Den flyktige finansen
Mens Ben Frija gleder seg over at tunge norske institusjoner begynner å kjøpe maleri, beskriver Marina Schiptjenko ved Andrehn Schiptjenko som Nielsen i Bruun- Rasmussen en mangfoldig gruppe samlere i Sverige.
– Samlerne kommer fra all slags bakgrunner og yrkesgrupper. Det som kjennetegner dem er at de er inne i kunstverdenen på en eller annen måte, og de er genuint interesserte. Om de ikke har alle kunnskapene om kunst, så er interessen der. Og det er mange private samlere, det er en bred base som vil ha sine egne kunstverk.
– Det er en helt annen samlerkultur i Sverige enn for eksempel i Norge, hvor redere kjøper amerikanske store kunstnere og bygger store kunstmuseer. Alt er så synlig i Norge.

Forsberg bifaller denne analysen på hvorfor det norske markedet er svakere enn det svenske
– De store tunge norske kjøperne har blitt internasjonale, og de kjøper og selger internasjonalt. Før satt de på første rad her, nå er de ikke her lenger. Hele markedet har blitt mer internasjonalt.

Hans Richard Elgheim har en litt annen forklaring på hvorfor det norske markedet ikke henter seg inn.
– Vi er en nyrik nasjon der kunstkjøp og det å samle på kunst ikke har en lang og bred tradisjon i befolkningen. Man ser derfor at det er overskuddslikviditet som finner veien til kunstmarkedet. Når det går godt på børsen, og mange tjener penger, og gjerne litt raskt, så går det bra for kunstmarkedet. Når det er vanskelige tider for finansmarkedene, merker man det umiddelbart også i kunstmarkedet.

Som Andrehn-Schiptjenko mener han det er vanskelig å sammenligne Norge med Sverige.
– Der har man et langt bredere samlermiljø innenfor alle kategorier kunst. Dette er samlere som er i markedet uansett hvordan tidene er. Like- ledes har man langt flere profesjonelle handlere som er aktive uansett markedsforhold. Og siden finanssektoren ikke er den dominerende blant kunstkjøperne i Sverige, vil også utslagene bli mindre når de økonomiske tidene endrer seg

Lovende ungdom
Knut Forsberg ved Blomqvist ser imidlertid ikke bare negativt på utviklingen.
– Jeg ser at aldersgruppen 30–40 år er svakt representert i auksjonsmarkedet, mens i gruppen under 30 har vi plutselig en ivrig kjøpegruppe, sier Forsberg.

Auksjonshusets satsing på samtidskunst i Contemporary by Blomqvist er et svar på denne observasjonen.
– De unge kjøper mest samtidskunst, mens de eldre oftere kjøper den klassiske kunsten. Men det hadde jo vært fint om de unge også kjøpte med seg en Thaulow hjem! Det er mye bra norsk kunst fra 1880-tallet for eksempel. Men det er klart vi prøver å nå et yngre publikum.

Til Contemporary by Blomqvist etterlyser dere en god del kunstnere representert av Galleri K. Samarbeider dere på noe vis?
– Nei, det gjør vi ikke. Ben [Frija] er jo kanskje den største i markedet og tar godt vare på sine kunstnere og kunder, men vi er konkurrenter i annenhåndsmarkedet. Men man kan ha en åpen dialog sammen.

Ben Frija, Galleri K

Ben Frija mener det er vanskelig å si om samtidskunstauksjonen på Blomqvist vil ha noen smitteeffekt for Galleri K.
– Å selge samtidskunstnere i annenhåndsmarkedet mener jeg er vanskelig. Det kommer hele tiden nye arbeider fra kunstnerne, og det er vanskelig å vite der og da hva som vil være det beste fra den kunstneren.

Han forteller det er nødvendig for kjøperne å kunne følge med på kunstnerne.
– Det får de ikke gjort ved auksjonshusene. Ta for eksempel Steinar Jakobsen igjen, det er umulig å vite hva han lager neste gang. Han jobber forskjellig hele tiden. Hver nye serie er et nytt opplag, han gjentar ikke seg selv. Derfor er det også vanskelig å vite hva som vil ende opp med å være det beste fra hans kunstnerskap.

Han mener det er prematurt å selge samtidskunst på auksjon.
– Det er for tidlig å bedømme et kunstnerskap ut fra dets beste arbeider før man har sett en lengre produksjon av kunstneren.

Nye samlere
Satsingen Blomqvist gjør på samtidskunst har auksjonshuset Bukowskis i Stockholm holdt på med lenge. Men i motsetning til Blomqvist arrangerer også Bukowskis kuraterte utstillinger. Marina Schiptjenko ved Andrehn-Schiptjenko er ikke begeistret.
– Problemet er at annenhåndsmarkedet også vil nå førstehåndsmarkedet, og de gjør det ved å sette opp utstillinger. Det oppstår prismanipulasjoner og -spekulasjoner, og samlerne kan ikke være sikre på at prisen er korrekt. Til syvende og sist er det jo også samlerne det går utover, de kan være litt naive noen ganger og vet kanskje ikke helt hva de skal tro. Jeg mener bestemt at første- og annenhåndsmarkedet skal være separert.

Hans Richard Elgheim er langt på vei enig i at førstehånds og annenhåndsmarkedet bør holdes adskilt, men at det må finnes en form for samarbeid.
– Det er bred enighet om at annenhåndsmarkedet for samtidskunst i Norge ikke fungerer med unntak av for noen få kunstnere. Derfor er det prisverdig at Blomqvist forsøker å bidra ved å skape en omsetningsarena for denne kunsten. Det kan godt komme til å fungere for noen kunstnere forutsatt at både kunstner, gallerist, og aktørene i annenhåndsmarkedet utviser en felles bevissthet om hva de vil oppnå.
– I så henseende vil annenhåndsmarkedet bli et supplement og gi kjøperne større valgmuligheter. Men et større tilbud forutsetter også større etterspørsel for at prisnivået skal opprettholdes. Dermed må det komme nye kjøpere til for at annenhåndsmarkedet skal kunne fungere.

Men hvor skal kjøperne komme fra? Kan man lokke norske samlere hjem, og må man gjøre seg tiltrekkende for internasjonale samlere som Danmark? Eller må man innse at man må i gang med barneoppdragelse og dyrke frem en lokal tilvekst av samlere som i Sverige? Det er tilsynelatende spørsmålet den norske kunstbransjen må knekke om veksten skal tilbake.

4 kommentarer - “Trofaste svensker og utro nordmenn

  1. …men, Stockholm som kunstby er på ingen måte særlig mer spennende enn Oslo, pulsen og kunsten er i stor grad preget av markedstilpassning og mangler brodd! Stockholms kunstscene virker også mer lukket enn den norske, mer preget av et lokalt fokus. Dette svekker Stockhom som interessant kunst- og kulturby, uansett om det er den største byen med det største markedet.

  2. Det er helt klart en avventende holdning til det norske annenhåndsmarkedet for samtidskunst. Sammenlignet med våre naboland er kulturforskjellene på dette området tydeligvis store.

    Blomqvist sin 3-mill.kroners samtidskunstauksjon 6. november blir ganske puslete sammenlignet med maratonauksjonen for samtidskunst gjennomført av Bukowskis i Stockholm 14. november med en omsetning på 31 millioner NOK.

    Svenske Bukowskis hadde eget Oslo-kontor i perioden 1988–1991. Omsetningssvikten på starten av 90-tallet gjorde at Bukowskis valgte å legge ned virksomheten i Norge. Her kan du lese mer om det norske kunstmarkedet.

  3. Takk for kommentarer. Denne sakens anliggende er ikke hvilken by som er mest spennende, men heller hvorfor markedet fungerer forskjellige byer. Hvis man ser på veksten i norsk økonomi skulle man tro at markedet i Norge også vokste, men det går sakte. På sikt tror jeg at det er et problem for den norske kunstscenen… da det gjør at vi får svakere gallerier. En konsekvens av det er at norske kunstnere får færre som arbeider for å bygge opp deres karriere over tid.

  4. Der har du selvsagt et poeng!
    Dette er helt klart bykymringsverdig!
    Og man bør absolutt gjøre det lettere for andre komme på banen slik at det i større grad går an å leve av selge kunsten sin i Norge.
    Min kommentar var dog ikke et forsøk på å kåre nordens beste kunstby, eller at jeg mener Oslo nødvendigvis er best, kun at det er et friere og mer levende klima her…mye grunnet fraværet av dominerende kommersielle krefter. Og derfor blir det gjerne litt friere og mer spennende. Selvsagt satses det også mer på kunst i Norge. Jeg følte bare det var på sin plass å poengetere de positive sidene ved at markedet i mindre grad stiller kravene til hvilken kunst som får spillerom. Jeg kjenner Stockholms kunstscene og flere av dets kunstnere. Jeg håper virkelig ikke det blir et forbilde for Oslos galleriverden, det ville ikke vært særlig gunstig for kunstnerne. Det fører til mer engstelighet og konmformitet.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>