Norsk kunst mer enn Munch?

Nylig åpnet en stor utstilling av Thomas Fearnley på Barber Institute i Birmingham. Denne brede presentasjonen av Fearnley demonstrerer hvilket potensiale norsk kunst har på den internasjonale scenen. Det får meg til å stille spørsmål ved det ensidige fokuset på Munch.

Thomas Fearnley, “Fisker ved Derwent Water”, 1837, Fisherman by Derwent Water, Asbjørn Lunde Collection, New York. Foto: Asbjørn Lunde Collection/Nordnorsk Kunstmuseum

In Front of Nature: The European Paintings of Thomas Fearnley består av over 60 malerier. Thomas Fearnley (1802-1842) regnes som en av de fremste, norske malerne fra romantikken. I likhet med læremesteren J.C. Dahl dyrket han det norske landskapet. I tillegg reiste Fearnley vidt omkring i Europa og malte landskaper: Tyskland, England, Sveits og Italia.

Utstillingen i Birmingham fokuserer nettopp på Fearnley som «europeeren» i norsk kunst. En rekke skisser og studier, malt på reiser, demonstrerer kunstnerens nærhet til naturen. Utstillingen inkluderer også noen større arbeider, hvorav det absolutte hovedverket er Grindelwaldgletscheren, utlånt fra Nasjonalmuseet i Oslo. Det er dessuten innlånt arbeider fra flere privatsamlinger.

Utstillingen er ledsaget av en katalog som introduserer Fearnley til det engelske publikum, og som også bringer nye perspektiver. Av spesiell interesse er kunstnerens engelske tilknytning. Fearnley var som navnet tilsier av engelsk familie og oppholdt seg i London i 1837-38 og foretok på denne tiden også en reise til Lake District for å male.

Utstillingens hovedkurator, professor Ann Sumner (tidligere direktør for Barber Institute, nå direktør for Birmingham Museums and Art Gallery) betegner utstillingen som en suksess, godt mottatt av såvel fagfeller som av presse og publikum. Men i norsk offentlighet har det vært stille om denne begivenheten.

Kontrasten er stor til den massive dekningen av Munch, senest i forbindelse med utstillingene i Paris og i London. Det er ingen som benekter Edvard Munchs betydning, hverken for norsk kunst eller for verdenskunsten. Men fokuset på hans kunstnerskap er ensidig, ikke bare fra pressens og myndighetenes side, men endog også fra kunstinstitusjonene. Skyldes dette mangel på kunnskap, husmannsånd – eller en kommersiell merkevaretenkning?

Stor interesse for  nordisk romantikk
Norsk og skandinavisk kunst er iløpet av de seneste årene blitt møtt med stor interesse i både Storbritannia og ellers i verden. I fjor sommer viste National Gallery i London Rocks, Forests, Torrents, bestående av norsk og sveitsisk maleri fra Asbjørn Lundes samling. For to år siden viste samme museum en utstilling av den danske gullaldermaleren Christen Købke, mens Peder Balke ble presentert på en utstilling i Krems (Østerrike) og i København i 2008. Vi kan også nevne at auksjonshusene Sotheby’s og Christie’s begge årlig avholder sine Scandinavian Sales.

Dette er en interesse som vi bør spille videre på! Norsk offentlighet må i større grad arbeide for å presentere flere kunstnerskap og temaer fra vår kunst for et internasjonalt publikum. For samtidskunsten finnes det en offentlig organisasjon som har ansvaret for å bringe norsk kunst ut i verden, nemlig OCA. Når det gjelder den historiske kunsten finnes ingen slik organisasjon. Men dette bør naturlig tilligge landets største museumsinstitusjon, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, sammen med andre offentlige kunstmuseer som Bergen Kunstmuseum og Nordnorsk Kunstmuseum, fortrinnsvis i samarbeid med relevante myndigheter. Her savnes det en offensiv strategi.

Målet må være at flere norske kunstnere blir kjent internasjonalt, ikke bare i fagmiljøene, men også blant et bredt publikum. Både J.C. Dahl og Edvard Munch hører hjemme verdenskunsten, men etter min mening bør flere norske kunstnere kunne finne en plass her.

Knut Ljøgodt, direktør
Nordnorsk Kunstmuseum