En sammenhengende tegning

Ane Mette Hol utfordrer vår evne til å bruke tid med kunstverk, og se de små nyansene.  I sin siste utstilling refererer hun til tegning som idé, men utstillingslokalet er ikke optimalt.

Ane Mette Hols fotorealistiske tegninger er betraktninger, eller ofte gjenskapinger, av hverdagslige, enkle, billige objekter eller materialer – en papirrull, tapebiter, kopiark, stifter, smussomslaget til en bok. Vel så ofte inneholder arbeidene hennes referanser til kunsthistorie eller -teori. Fenomener utforskes og utfoldes på papir, og refererer samtidig til seg selv.

Arbeidene kan ved første øyekast oppleves som litt tørre og ikke så meddelsomme, preget av en minimalistisk, nærmest kjølig estetikk. Verkene presenteres ofte i montre, som om en vitenskaplig undersøkelse har funnet sted.  Samtidig er tegningene så teknisk dyktig utført at det er lett å faktisk bli nysgjerrig, interessert og imponert. Imidlertid inneholder Hols arbeider mer interessante innfallsvinkler enn bare å vise seg som virkelighetstro etterligninger av hverdagslige objekter.

En sammenhengende tegning
A Contiuous Drawing vises i Kunstnerforbundets overlyssal, og her er det blant annet støvpartikler som utforskes. Både støvpartiklers bevegelse i lyset, og det støvet som blir igjen etter en tegneprosess presenteres for oss på en vitenskaplig måte.

I det stedsspesifikke verket After the Dust Settles # 2 finner vi restene etter en kunstnerisk prosess. Deler av gulvflaten er dekket med hvitt støv fra tegnekritt, og i en åpnet pakke med kopipapir ligger det en bunke hvite ark. I støvet på gulvet ser vi omrissene av A4-arkene som en gang har blitt tegnet på.

Støvet har virkelig lagt seg etter at arkene er blitt farget med hvitt kritt, men ettersom hvit farge på hvite ark ikke setter umiddelbare synlige spor, er det krittstøvet på gulvet som forteller oss at det her har foregått en aktivitet. Tiden det tar å fargelegge alle arkene, 500 i tallet, kombinert med det delvis usynlige resultatet, etterlater en følelse av forgjengelighet, og ensomhet, og peker mot arbeidet og håndverket som ingen legger merke til umiddelbart, men som likevel møysommelig og tålmodig er blitt utført.

Det forgjengelige aspektet forsterkes av støvet, noe som er så lett som bare er å koste vekk, eller som virvles av gårde med vinden når publikum går forbi.

Kan svart bli hvitt?
To andre elementer i utstillingen er en gjenskaping av to eksperiment i kopimaskinen – Untitled (A Complete Set of Copies) og Untitled (An Incomplete Set of Copies) vises i hver sin monter, med henholdsvis 6 og 40 tegnede ark, samt utgangspunktet for kopieringene. I disse verkene utforsker Hol prosessen å kopiere et hvitt ark så mange ganger at det til slutt blir svart, og hvorvidt et svart ark kan kopieres så mange ganger at det til slutt blir hvitt. Denne mekaniske kopieringsprosessen har hun deretter gjengitt i tegnet utgave.

Det hele virker som en manisk utforsking, en slags Sisyfos-handling som kan pågå i det uendelige. Kanskje sier det noe om vårt jag etter det perfekte – og at vi på et eller annet tidspunkt bare må akseptere at det eksisterer fenomener eller handlinger som ikke lar seg styre i den retningen vi ønsker, uansett hvor mye vi forsøker å kontrollere det gjennom for eksempel tekniske hjelpemidler.

På samme måte som en vitenskapskvinne vil presentere sine teser og forsøk og se dem mot hverandre, viser også Hol oss det ufullstendige eller ufullendte resultatet side om side med det forsøket som lyktes – det er gitt rom for det uperfekte. Å inkorporere små “feil” i tegningene er et element som har gått igjen i flere av Ane Mette Hols arbeider, om en på en litt annen måte; en bulk i arket, en stift, et brettet hjørne, flekker i arket og lignende. Igjen viser disse små feilene til noe større enn bare reproduksjon av noe som allerede eksisterer.

Hva er originalt?
Det vitenskapelige understrekes av bruken av montre, som om vi på et naturhistorisk – eller vitenskapelig museum, eller i et laboratorium, kan studere resultatet.

Det som slår meg mens jeg bøyer meg over montrene og studerer arbeidene er fargespennet i tegningene – utrolig nok er det et elegant fargespill i ulike nyanser av grått i Untitled (A Complete Set of Copies).

Tankene ledes også hen på forholdet mellom original og kopi, og slektskapet til produksjon og reproduksjon. Både hvordan vi forholder oss til disse begrepene – men kanskje spesielt hvor lett det opprinnelige innholdet og uttrykket forsvinner i utallige reproduksjoner. I vår visuelle kultur blir vi hver dag bombardert med bilder, og vi er vel så vant til å forholde oss til kopier og reproduksjoner, som til originaler. Faktisk så mye at man nesten ikke reflekterer over de bildene man ser, eller bruker.

I Hols tilfelle er det jo snakk om reproduksjoner av kopier til en original, i og med at alle elementene – fra kopipapirets innpakning til kopienes kopier – faktisk er tegnet og dermed får status som et unikt objekt.

Ane Mette Hols konseptuelle tilnærming til tegning krever kanskje litt tid for et allment publikum. Likevel er A Continuous Drawing et vellykket konsept. Verkene åpner opp for mange innfallsvinkler og betraktningsmåter.

Blir verkene bort i overlyssalen?
Jeg sitter imidlertid igjen med en følelse av at Hols arbeider er så sarte at de nesten blir borte i Kunstnerforbundets overlyssal. Fargeskalaen i dette rommet matcher Hols arbeider, nesten så mye at arbeidene forsvinner litt for meg, rent visuelt. Jeg har ingenting i mot minimalistiske utstillinger eller å gi luft til og avstand mellom kunstverkene, men jeg tror kanskje akkurat denne utstillingen hadde fungert også i et mindre og ikke så kjølig rom. Men, på den annen side er kanskje dette også en del av Hols idé, en avdempet estetikk som ikke overfaller deg med visuelle virkemidler.

Ane Mette Hol: A Continuous Drawing, Kunstnerforbundet 6 – 30. september