Eksistensielle rom

Intervjuet er tidligere publisert i KUNSTforum 4 – 2011.

Per Inge Bjørlo (1952) forteller at hans kunst handler om hvor mye vi tåler som mennesker, før vi brister. For tiden er han aktuell med en retrospektiv utstilling på Henie Onstad Kunstsenter, samt en installasjon i prosjektrommet på Galleri Riis.

Ljomingen fra en metallisk klokkelyd fyller rommet i den innerste salen på Henie Onstad Kunstsenter. Per Inge Bjørlo er i full gang med monteringen av sin første retrospektive utstilling, og han demonstrerer et av verkene;

– Dette er et klokkespill, forklarer Bjørlo, og slår på det som ligner på en bjelle, plassert inne i et firkantet «hus» plassert på gulvet.

– Publikum kan gjerne slå på klokken om de vil det.

Verket heter Klokkeluft og er en del av Bjørlos siste verk, www.dumskap.no/dulukterslikpissidag, mor… som i sin tur er en installasjon som opptar hele dette rommet. Lokalet er fylt med ulike objekter av glass og rustfritt stål spredd rundt på gulvet. Fra venstre mot høyre er det plassert ut tre sengelignende objekter, opplyste av et kraftig hvitt lys. Den siste sengen er omgitt av glassplater stående opp fra gulvet. Andre udefinerbare objekter i stål ligger og rundt på gulvet. I et hjørne står klokkespillet Bjørlo hamret løs på.

– Installasjonen er selve utgangspunktet for utstillingen; den henviser til begynnelsen. Her er den intravenøse og omsorgsfulle barnesengen, deretter ser man ungdomssengen og så voksen- sengen, omgitt av glassplater, sier han og peker rundt i rommet mot de tre objekter som ligner på senger.
– Verket handler om helheten om livet og dets store bilde. Hvor man har vokst opp og hvor man kommer fra. Verket handler om det vi leter etter i livet.
– Samtidig fungerer verket som et tilbakeblikk på meg selv og mitt kunstnerskap, forklarer han.

Tilbakeblikk  
Med en produksjon som strekker seg over tretti år er det ikke en enkel prosess som ligger bak en slik retrospektiv utstilling;
– Det har vært en spesiell prosess som har krevd en egen energi, det å hente frem igjen gamle verk.

Bjørlo fortsetter;
– Dette er første gang jeg har blitt tvunget til å se tilbake og konfronteres med tidligere arbeider. Normalt ser jeg bare fremover; når jeg er ferdig med et verk så er jeg ferdig. Jeg avslutter dem, legger dem bak meg og går videre. Men nå er jeg klar for å se de tidligere arbeidene igjen. Og det er både spennende og lærerikt, smiler han.

Utstillingen viser blant annet et av Bjørlos tidligste grafiske blad, Eg sjølv sagt (1977). En serie selvportretter i kull fra tidlig nittitall vises; Selvportretter I–V (1990) i tillegg malerier fra slutten av samme tiår; Heads from balance (1998). Nyere arbeider, som for eksempel skulpturene Livet (KOLS) (2008) og Kryp (2004) er også med. Med er også dokumentasjonsfilmen av hans første installasjon, Indre rom I (1984). Og etter hvert viser det seg at alle arbeidene kretser rundt samme tema.

Allment personlig
Det ser ut til å være en ganske tydelig sammenheng mellom arbeidene dine? Rustfritt stål og glass går ig jen, samt elementer som pigger og hodeformer, og en følelse av romlighet?
– Materialvalget kan forklares så enkelt som at akkurat disse materialene uttrykker det jeg vil uttrykke. Det er konkrete materialer som passer til innholdet. Dessuten liker jeg materialiteten og motstanden i dem.

Han tar en pause, før han fortsetter med motivet.
– Det er i stor grad personlige historier som er utgangspunktet for mine arbeider, uten at jeg ønsker å gå mer i dybden på hvilke og hvorfor. Men jeg ønsker at de ulike objektene, de ulike verkene, kan sette i gang noen tanker hos betrakterne.

For i Bjørlos arbeider handler det ofte om hvordan det er å være menneske.
– Det er viktig for meg å reflektere over dette, og jeg håper flest mulig også kan få oppleve det og reflektere over nettopp dette.

Med arbeider som tar utgangspunkt i personlige historier skulle man tro at kunstnerens person sto mer i sentrum. Det er dog ikke tilfelle med Bjørlo;
– Som kunstner ser jeg min person som uinteressant. Jeg er en tilbaketrukket kunstner, jeg oppholder meg ikke ute i media. Det som er viktig for meg er om noen kan bruke verkene mine til refleksjon, at de kan skape ettertanke; da har jeg oppnådd det jeg vil.

Indre rom 
Etter tretti år som kunstner er det flere verk som kan pekes ut som sentrale. Men det er særlig serien Indre rom som fyller denne rollen. Og det på tross av at kun ett av verkene eksisterer den dag i dag.
– Dette er en serie bestående av fem ulike installasjoner på fem ulike steder til fem ulike tidspunkt, forteller Bjørlo.

Indre rom-serien strakte seg over seks år, og det er de indre, mentale rommene som visualiseres;
– Installasjonene tematiserer psykiske tilstander som klaustrofobi og angst, forteller Bjørlo.

Indre rom I (1984) blir i senere tid også omtalt som «gummirommet». Fylt med sprengningsmatter, dekk og samlebånd dannet det et alternativt visningsrom for grafikken til Bjørlo utover det å være en installasjon i kjelleren på Henie Onstad.

I Indre rom II gjør stålet og glasset sitt inntog i Bjørlos materialrepertoar, sammen med kraftige lyskilder. Og mens betrakteren kunne gå inn i Indre rom I måtte man her stå på kanten og kikke inn.

Med Indre rom III stenges betrakter helt ute; forvist til å betrakte et gjennomsiktig, tomt rom utenfra. Men med Indre rom IV er betrakteren igjen velkommen inn i verket. Denne gangen utgjorde verket to parallelle blindgater, formet av glassplater hvilende på pigger.

De som erfarte, og de som blir fortalt
Dette siste rommet er det eneste som består; de fire første rommene ble destruert. Det eneste som er igjen er en dokumentasjonsvideo av Indre rom I. Bjørlo forteller at det å ødelegge kunstverk på den måten og velge å ta det bort for ettertiden var vesentlig;
– Det var et helt bevisst valg jeg gjorde. Riktignok var det en dyr prosess å skape rommene og lage disse installasjonene, men likevel ønsket jeg å slette bevisene etter dem.

Et resultat av det er at mange ikke fikk sett verket, noe som tilfører det noe ekstra, en ekstra spenning så å si.
– Samtidig synliggjør destruksjonen et etisk dilemma, mellom de menneskene som får anledning til å se det og de som ikke får det. Verket viser en avstemming mellom de menneskene som opplevde det og de som ikke gjorde det. Og om noe kunst forsvinner, så vil likevel den virkelig gode kunsten bestå på et eller annet vis.

Men tilbake til det eksisterende rommet. Indre rom V består av en liten, smal trapp i Samtidsmuseet, og man kan ikke se hvor trappen fører hen. Trappen er av rustfritt stål og en buldrelyd kan høres idet man nærmer seg toppen.
– Rommet ble innkjøpt av Samtidsmuseet og er montert der permanent, sier Bjørlo.

Samtidsmuseet skal som kjent trolig flyttes etter hvert, men hvordan dette påvirker verket bekymrer ikke Bjørlo seg veldig for;
– Så vidt jeg vet har de tegnet det inn i det nye bygget. Så da blir det vel med på lasset.

For selv har han gitt slipp på verket;
– Nå er det opp til Samtidsmuseet å ivareta verket slik det passer dem best. Kunstverket har på en måte beveget seg over i konserveringen, og andre ting og faktorer blir viktigere. Og dette tilfører jo også noe interessant til verket.

Det som uansett knytter disse kunstverkene sammen, til tross for at kun ett av dem fremdeles eksisterer, er hvordan de fungerer på oss mennesker. Og med ett rom gjenværende har fremdeles «alle» muligheten til å oppleve dette.

Rommets kapasitet
Rommet er imidlertid ikke bare vesentlig for Bjørlos installasjoner; det er også utgangspunktet for hans skulpturer.
– Jeg jobber mye med rom, for meg handler det blant annet om fornemmelsen av et fysisk rom, forklarer han.

Dette er en innsikt han tar med seg til i monteringsprosesser;
– Et gallerirom tåler en forskjellig mengde verk. Man kan studere plantegninger alt man vil, men man kan aldri helt sikkert vite rommets kapasitet før man ankommer utstillingsstedet. Samtidig har dette litt med erfaring å gjøre; etter hvert vil man kunne fornemme og danne seg et bilde av hva et rom kan hanskes med av verk, uten nødvendigvis å ha sett det så nøye.

Når rom blir form
I utstillingen på Henie Onstad er blant annet skulpturen Kryp (2004) inkludert – en amorf, stor, men udefinerbar, form i rustfritt stål. Og det viser seg at ideen om det indre og ytre rommet er utgangspunktet også for Bjørlos mange skulpturer; for alle skulpturer har et indre rom som ligger inni det ytre formen;
– Det er en lang prosess som ligger bak, hvor det dreier seg om å forløse det indre rommet.

Han forteller at han begynner med å tenke seg rommet på innsiden, det indre rommet, og forsøker å visualisere det.
– Deretter forsøker jeg å forklare det til arbeiderne på fabrikken som hjelper meg i produksjonen av skulpturen, slik at mine tanker og ideer blir oversatt til deres språk, til industriens språk.
– Dette er en analog prosess; det er ingen ting som «punshes» inn på data eller registreres digitalt, presiserer han, og fortsetter;
– Gjennom visualiseringen av det indre rommet forsøker jeg så å finne ut av hvor mye «membranen» rundt dette rommet tåler av trykk, før fabrikken, etter å ha oversatt dette til sitt språk, kan hjelpe meg å visualisere den ytre formen som omslutter det indre, mentale rommet.

Den ytre formen er med andre ord skulpturen, eller nærmere bestemt det rustfrie stålet den er laget av, selve «membranen» som utsettes for trykk innenfra. Slik handler det om en dualisme mellom det indre og det ytre.
– Det er nettopp presset på innsiden som danner formen på utsiden, poengterer Bjørlo, og setter dette i sammenheng med det rent menneskelige;
– Det handler om hva vi som enkeltmennesker tåler av påtrykk utenfra. Både på hodet og sinnet som sådan, sier Bjørlo og trykker meg på hodet, men også som menneske.

Selvportretter
Flere av maleriene på utstillingen er fra serien Heads from Balance, og Bjørlo forteller at de tar utgangspunkt i mye av det samme som de andre arbeidene: ham selv;
– Dette er selvportretter, og de fungerer som en metafor på alle de tingene som går gjennom hodet til en person, i dette tilfellet gjennom hodet mitt.

Også flere av tegningene og grafikkene er selvportretter. Den runde hodeformen, noen steder forenklet til en sirkel, går igjen.
– Sirkelen representerer hodet mitt, sammen med påtrykket utenfra, forklarer Bjørlo.
– Som 17-åring ble jeg utsatt for en hodeskade og jeg tilbrakte en del tid på sykehus. Dette førte til at jeg måtte på nytt ta stilling til ting, og jeg måtte lete etter andre muligheter å uttrykke meg på. Igjen handler det om denne skjøre membranen rundt det indre; den tåler ikke stort, men hvor mye tåler den faktisk?

Det er også flere punkter i selvportrettene, til forveksling lik en punkt-til-punkt-tegning i barnebøker. Som for eksempel tegningen Selvportrett (2009) og i Selvportrett (2008).
– Når tingene begynner å rakne så må jeg ha noe å holde fast i, noen holdepunkter. Derav de mange punktene i flere av tegningene; det er en visualisering av disse holdepunktene, forklarer Bjørlo.

Likevel er det ikke bare holdepunkter i seg selv selvportrettene handler om;
– De handler om tilgangen på nye bilder. I dag har vi tilgang på mye mer informasjon enn før; det har eksplodert, og tilgangen er ubegrenset. Men denne informasjonen er ikke nødvendigvis kunnskap; kunnskap er noe annet og noe mer enn bare informasjon. Hva er verdt å ta vare på, undrer Bjørlo, og fortsetter;
– Det er ikke snakk om en moralsk debatt vedrørende hva som er rett og galt, men en etisk. Hvem skal man høre på; de med suksess eller de uten? Jeg mener at de som har gått på trynet ofte har mer å bidra med enn dem som ikke har det.

Vokt dem for kunsten    
I www.dumskap.no står flere av objektene på pigger. Livet (KOLS) – for øvrig et av mange portretter av kunstnerens mor – står på pigger. Tegningen Selvportrett (2008) er delvis montert med pigger. Så hva er det med disse piggene? Bjørlo forteller at piggene har en intensjon;
– Piggene er en måte å vekke publikum på. Man må være årvåken når man trer inn i utstillingsrommet.
– Men det handler også om det eksistensielle; livet setter sine spor og det skal man ikke være redd for. Man skal ikke være sentimental; sentimentalitet er ens verste fiende, sier Bjørlo bestemt.

Pigger til tross; det betyr ikke at betrakteren ikke er velkommen, tvert imot. For det er jo nettopp refleksjon Bjørlo ønsker at betrakter skal oppnå. Dog på ens egne premisser.
– Som betrakter må du kjenne etter i deg selv og referere til deg selv når du skal forholde deg til og tolke verket. Man kan ikke referere til noen andre, forklarer Bjørlo.

Han presiserer at han ikke lager arbeidene for publikum;
– Jeg lager installasjonene, rommene og arbeidene for meg selv. Jeg tar ingen hensyn til betrakteren som sådan. Men så, når arbeidene er laget og rommene står klare, er det opp til betrakteren å kjenne etter, reflektere, tolke og oppleve dem. Og ikke minst oversette det man ser til kunst.
– For meg er verkene livsnødvendige, derfor kan jeg ikke ta hensyn til betrakteren; jeg kan ikke være en strateg. Noen kunstnere er kanskje det og lager kunst mot en spesiell målgruppe, men jeg er ikke det.

Derimot kan kunsten ha en annen funksjon;
– Kunsten er en av mange innfallsvinkler som gir betrakteren mulighet til å utforske seg selv. Og jeg tror at kunsten er en langt åpnere innfallsvinkel enn mange andre ting, som for eksempel musikk, fastslår Bjørlo.

Eksistensialisme
Så finnes det en rød tråd i dette komplekse kunstnerskapet, foruten rom, utvalgte materialer, personlige historier og et ønske om å trigge til refleksjon?
– Det handler om én stor, mental prosess. Man vil på et tidspunkt komme til et punkt hvor ting kanskje ikke fungerer lenger, hvor det stopper opp. Da trenger man en rettesnor for å bevege seg videre. Kunsten er en slik rettesnor for meg, forklarer Bjørlo.
– Kunsten er noe utenfor en selv, og det trenger man noen ganger. Noe å bryne seg på utenfor en selv. Dette har forfulgt meg hele veien, hele livet, og for meg er det her selve kunsten ligger.

Han fortsetter;
– For meg handler det om å undersøke det å være menneske, men også om å undersøke meg selv. Dette er en ensom prosess; man er alene i det innerste rommet.

For Bjørlo snakker om livet som et kaos, og om å stå midt i dette;
– Som person er man alene; man er en enkeltperson og en nøytral base i et virvar. Men det dannes stadig nye virvar, og midt i dette fungerer kunsten som noe nøytralt.
– Samtidig er det viktig å gå på trynet og å feile. Dette er kunnskap og erfaring man tar med seg videre.